Det var i de dager hvor smarte produsenter prøvde å sette sammen såkalte supergrupper av dyktige musikere. Én slik en, nylig formet, hadde spilt en av sine første konserter. Etter konserten bemerket skøyeren Keith Moon i The Who at forestillingen hadde oppdrift som en ballong av bly. Nei, lo gitaristen i bandet, det var mye verre enn det. Det var som en bly-zeppelin.
Men bandet tok seg sammen og bestemte seg for at de ikke skulle spille annenfiolin for noen som helst. En holdning som kan være sunn å innta i mange sammenhenger. Man må ha sine meningers mot.
I løpet av året har jeg prøvd å kommentere hva slags økonomisk politikk som trengs for å gi Norge en mer balansert utvikling i en æra hvor vi har altfor mange penger, altfor få folk, og gamle forordninger og handlingsregler tilpasset en annen tid, samt en uheldig sentraliseringspolitikk.
Arbeidsmarkedet må reformeres. La arbeidsfolk komme fra alle verdens hjørner for å jobbe. Både som au-pairer, snekkere, produksjonsarbeidere og helsepersonell. Men selvfølgelig skal de behandles ordentlig med straff som svir til de arbidsgivere som ikke følger arbeidsmiljøloven.
Norske basepolitikk bør endres slik at vi kan ha NATO-soldater for eksempel fra Øst-Europa her. Vi har jo ikke nok infanteri til å forsvare hele dette langstrakte landet.
Og kommer ikke Muhamed (eller Sasha, Jasmin, og Kunta Kinte) til fjellene våre, får vi komme til dem. Kjøpe helse-, undervisning- og sikkerhetstjenester fra hele verden. Mye bedre er det å bygge pleiehjem for nordmenn i Afrika enn å reise ned dit med store delegasjoner, klappe de lokale høvdingene på hodet, og dele ut dollar til arbeidsføre, men ledige hender, i håp om at det blir økonomisk vekst.
Angående penga, spørs det om ikke vi like gjerne kan dele ut større beløp til privat pensjonssparing fremfor at vi skal ha kontinuerlige reformer. Med jevnlige justeringer av pensjonssystemet er det ingen som vet hva de kan forholde seg til. Mest kan man gi til våre selvoppofrende småbarnsmødre.
Etter de siste prognoser fra Statistisk Sentralbyrå er det åpenbart for alle at distriktspolitikken tar én av to former. Enten så administrerer vi forvitringen av våre distrikter, eller så går vi brutalt til verks for å ikke bare redde dem, men få dem til å blomstre.
Og jeg vil slåss.
100 000 NOK i året i bo-tilskudd til alle som jobber i fraflyttingstruede distrikter er en god start.
Mye kan flyttes ut av Oslo, og det er viktig at det flyttes samtidig. Det er felles trøst i felles skjebne.
- Stortinget til Eidsvoll
- Norges Bank til Gjøvik
- NRK til Hellerudsletta
- Bistandsdepartementet og UDI til Nord-Norge
- Oljefondet til Kristiansand
- Folketrygdfondet til Ålesund
- Finanstilsynet til Voss
- Det nasjonale fotomuseum som er tiltenkt Bjørvika til hvor som helst
- Olje- og energidepartementet til Sandnes
- Kulturdepartementet til Bergen
Og så videre…
Pensjonene må opp. Minstepensjonen bør hete 250 000 NOK. De som har mer enn dette blir sikkert såra og vonbrotne fordi de ikke får mer, men de kan til gjengjeld få lov til å få unntak fra alle boliglånsforskriftenes regler, slik at de kan få lov til å feste bort barnas arv. Låne til pipa og bruk opp arven. Kall det Wenche Myhre-forskriften: Når du er 66 kan man gjøre som man vil.
Vel, dett var dett. Sterke meninger på sviktende grunnlag. Heller ikke jeg er god på annenfiolin.
Men jeg har latt meg inspirere av en sang hvis riff er hentet fra en eller annen elvebåt på Mississippi.
En sang jeg bruker i kurs for retorikk. Lær av sangens oppbygging:
- Start ditt innlegg med én og bare én ide (gjerne tyvlånt fra andre)
- Legg på litt bass, hvor du gjentar poenget omatt, omatt og om att igjen
- Deretter pleier jeg å fortape meg i noen merkelige teorier, nær tungetale for det utrente øre, hvor jeg danser rundt på scenen
- Før jeg kommer tilbake, slår i bordet (i mangel av trommesett) og skriker ut min idé til det kjedsommelige
- Og når alle tror jeg fader ut, og ser med lengselsfulle øyne mot utgangsdøra, roper jeg WOMAN, før jeg kommer tilbake til poenget. Mitt ene poeng.
Det funker. Prøv det selv en gang.
Uansett, mine damer og herrer, her er – i all sin glorie: Whole Lotta Love.