Tang Ping-økonomi

Aah, summertime! Livet er deilig, med rolige dager på jobben og tid til både morgen- og kveldsbad. Vær stille, dette er ingen tid for gråt.

I disse dager har verdens ledende sentralbanksjefer – minus vår egen Ida – samlet seg i Sintra, Portugal til sin årlige konferanse for studier av pengepolitikk. Det er alltid interessant å overvære hva som blir sagt, og ikke minst hva som utelates fra samtalene.

I går var hovedattraksjonen en paneldebatt mellom tungvektere fra ESB, BoE, Fed og den tyngste av dem alle, Augustín Carstens fra BIS. Dessverre var det lite nytt i denne samtalen, noe som egentlig er overraskende, da det er mye nytt av året for sentralbanksjefer å ha sterke meninger om.

Hvilket i og for seg er betryggende. Når sentralbanksjefene ikke helt skjønner virkeligheten er det grunn til å håpe at de går forsiktig frem i sin rentesetting. Usikre, men overivrige sentralbankfolk kan derimot fort gi oss alle unødig hodebry.

Den klareste analyse av dagens dilemmaer i pengepolitikken kom fra den tidligere sveitsiske sentralbanksjefen Philipp Hildebrand i Blackrock. Han påpekte at nær all inflasjon nå kommer fra tilbudssideforhold som leveranseproblemer, matsvikt, energistopp og bortfall av arbeidskraft som følge av pandemi og krig. Disse inflasjonsimpulsene er det vanskelig å gjøre noe med.

Sentralbankene har i dag da bare to valg:

  • Enten å vente ut at tilbudssiden normaliseres tilstrekkelig til at inflasjonen overalt faller tilbake, uten noen garanti for at så skjer
  • Eller å knekke etterspørselen så mye at det kan gi tilstrekkelig sterk deflasjon i de friske delene av økonomien til at tilbudssidens inflasjonsimpulser oppveies.

En god analyse spør du meg. Dilemmaet i mine ord:

Hvor mye er du villig til å skade den friske delen av økonomien for å oppveie en midlertid inflasjonsbølge som truer med å bli varig?

Poenget hans er at mens man tidligere kunne regulere aktiviteten i produksjon og sysselsetting ved å sette renten etter et inflasjonsmål, må man nå akseptere at inflasjonen ikke går ned ved rentehopp fordi andre forhold, som leveranseproblemer og energiknapphet, veier tyngre på den samlede prisveksten. Sterk lut må til, og mange arbeidsplasser må gå tapt hvis sentralbankene skal sikre seg en rask tilbakevending til sine mål på inflasjonen. Lawrence Summers sier mye av det samme.

Det var kanskje bare en midlertidig periode, disse hyggelige årene før korona, hvor kapasitetsutnytting og prisvekst i de vestlige økonomier lot seg finstyre ved hjelp av rentevåpenet.

Selv har jeg et avslappet forhold til dagens inflasjonsbølge. Den er redningen for statsfinansene i Sør-Europa og Japan. Stigende boligpriser er bra for alle selveiere. Og trenger du innstramninger i etterspørselen etter varer og tjenester er skatteøkninger et mye mer treffsikkert virkemiddel enn renta.

Bruker du rentevåpenet, fremfor skatteøkninger, som middel til å dempe inflasjonen legger du nye byrder på forgjeldete småbarnsfamilier. De rike får derimot mer å rutte med jo mer renta går opp. Tusenvis av nordmenn tjener på Norges Banks renteøkninger fordi de får større vekst i sine inntekter enn i sine renteutgifter når renta går opp. I år må du ha mer enn én milliard for å komme på Kapitals liste over Norge 400 rikeste familier. Langt flere har pæeng på bok.

Men mye taler for at dette er en tid hvor verken sentralbankfolk eller politikere trenger å forhaste seg.

I tider som nå har vi faktisk hverken bruk for en offensiv industri- eller arbeidsmarkedspolitikk. Industrien mangler allerede fagfolk av alle slag. LOs sommerpatrulje kan ta frem hammocken. Folk kan jo velge og vrake i jobber nå i sommer. Er de misfornøyd der de jobber, finner de seg lett jobb en annen plass. Sentralbanksjef Ida kan ta seg en dukkert. 

Det henger sammen. Jo flere statsfinansierte batterifabrikker du bevilger deg, strammere regler du har for innleie av arbeidskraft, og jo flere fylker og kommuner du oppretter, desto høyere kapasitetsutnytting og inflasjonspress får norsk økonomi. Renta settes under press av slikt. Derom bør det være ingen tvil.

Regjeringen velger i dag å legge et stort press på norsk økonomi i en situasjon hvor det allerede går en kule varmt. Helt unødvendig. En kan bare håpe at ministre flest gjør som meg og bedriver bryggesleng fremfor å mase på kontoret med sine velmente, men samfunnsskadelige inngrep.

I det lange løp er det gode muligheter for at inflasjonen faller tilbake av seg selv. Ingen vet hvor lenge krigen i Ukraina varer. En inflatorisk krig, som vil avløses av en deflatorisk fred. Men med stor usikkerhet om hvordan den langsiktige etterspørselsimpuls fra gjenoppbyggingsarbeidet vil bli etter at freden har fått senket seg.

I løpet av de senere åra har både den teknologiske utviklingen og eldrebølgen skutt fart, noe som bør henholdsvis øke produksjonsmulighetene og dempe etterspørselen, spesielt etter varer. Det er vanskelig å tro annet enn at i hvert fall vareinflasjonen før eller siden vil falle tilbake mot nullpunktet.

Så det er tid for å ta det med ro. It’s summertime.

I Kina er det den såkalte Tang Ping-bevegelsen som nå brer om seg. En slags stille protest mot en samfunnsutvikling hvor hyperstressede studenter (trolig i hovedsak fra velstående familier) nekter å gjøre noe som helst. ‘Lying flat’ som det heter på engelsk.

Når næringsministeren lanserer batterifabrikker, arbeidsministeren strammer inn på midlertidig bruk av arbeidskraft, kommunalministeren ødelegger velfungerende kommuner, og Norges Bank gir oss rentebyks, spør jeg meg selv om Norge ikke hadde vært bedre stilt om de alle tok en Tang Ping i sommer.

Tross alt. It’s Summertime.

Uansett. God sommer – HAVE A GREAT ONE!