Pessimisten som ble optimist

Det var en gang en makroøkonom i en storby som gikk fra å være pessimist på det meste til å bli optimist på Norges vegne. Litt usikker på hvor bra det kommer til å gå er jeg fortsatt, men mulighetene for å utvikle Norge har aldri vært bedre. Spesielt i dag føles det slik, der jeg står og stirrer ned i et hull. Kanskje Norges største hull, der endestasjonen til Fornebubanen, en av verdens flotteste T-banestasjoner, var ment å ligge.

Pessimisten i meg abonnerte på Perspektivmeldingen fra et par år siden, hvor en kombinasjon av eldrebølgens forrykende kostnader og Oljefondets svinnende inntekter ville stoppe enhver utgiftskåt politiker. Sende han i tvangstrøye ned i Finansdepartementets kjellerrom nr 16. Der hvor de som sprekker budsjettbalanser havner, for å bli underlagt tvangsmedisinering og elektrosjokk.   

Men det var i 2019. Før korona, i hyggelige førkrigsår. Nå er jeg blitt optimist.

Saken er den at Norges inntektsmuligheter er kraftig oppjusterte som følge av det siste årets hopp i råvarepriser. Inntekter som gir vanvittige overskudd på handelsbalansen og offentlige budsjetter.  Landets driftsbalanse mot utlandet antas av Statistisk Sentralbyrå å utgjøre mer enn en fjerdedel av BNP. Enorme overskudd som i SSBs prognoser vil holde seg på usedvanlig høye nivåer ut prognoseperioden (2025).

Disse inntektene gir Norge helt nye muligheter – men kan også fungere som en sovepute. Jeg tipper at nordmenn før eller siden kommer til sans og samling, blant annet takket være det enorme hullet på Fornebu. Vi kan utvikle det norske samfunn i nye retninger – hvis vi tør.

Oljepengene gir oss mulighet til både å øke importen, og redusere eksporten av varer og tjenester. Politikere som står opp grytidlig for å kjempe som løver dag og natt for å sikre ny industrireising i Norge kan nå slappe helt av. Tilbringe mer tid med familien som det så fint heter, når man sitter foran TV-en med noe godt i glasset. Spesielt nå som industrien mangler arbeidskraft på bred basis er det viktig at industripolitikere flest prioritere reprisen av The Bold & Beautiful ved lunsjtider fremfor å stå på en talerstol hvor de svinger seg til retoriske høyder i kampen om å få lov til å sprenge ut et fjell, slik at en håndfull industriarbeidsplasser kan skapes.

Arbeidsmarkedene er stramme nå, slik at også fagbevegelsen kan ta det med ro. Kampen for faglige rettigheter, stopp på anbudskonkurranser, og mer statlig styring,mister litt av sin relevans i en tid da de fleste av oss kan velge og vrake i stillingsannonser. Den stolte pamp tar heller ikke skade av å tilbringe formiddagen foran TV – fremfor å trå i gatene.

Det største problem for norsk økonomi i de nærmeste åra, blir misforholdet mellom konsummulighetene som den uventede pengestrømmen gir og arbeidskraften som er disponibel. Et misforhold som vil sette mange av våre gamle forestillinger om næringer, distriktene, investeringer og internasjonale relasjoner på spill. Og nei, renteøkninger på en minimert kredittvekst har liten effekt.

Som sagt bør de fleste næringspolitikere holde seg mest mulig i ro i årene som kommer. Vårt næringsliv klarer seg fint uten deres hjelp. De prosjekter politikerne ønsker å støtte har med all sannsynlighet lavere samfunnsmessig avkastning enn de som allerede står og stamper i mangel av arbeidskraft. Det er jo nettopp den manglende lønnsomheten som får folk til å be Stortinget om hjelp.   

Distriktene vil gradvis tappes for folk som flytter dit inntektspotensialet er som best. Noen av mine venner vil flytte ut fra Stor-Oslo for å realisere småbruks-drømmen, men de har ingen interesse av å drive kommersielt landbruk. Denne strømmen av byfolk, rene idyllsnyltere, som tar over småbruk i pittoreske landskap er en vel så stor fare for Småbrukerlagets medlemstall som Harry-handelen over Svinesund er.

Som sagt er vi i en situasjon med mangel på arbeidskraft. Alle investeringsprosjekter som bidrar til å øke trykket i norsk økonomi, men som kan stoppes og puttes i en møllpose, bør havne der. Bare fint at Fornebubanen nå tar en pause. Selskapet Nye Veier pauser også veiutbyggingen på Sørlandet, HURRA! Trist er det da at det nye Havforskningsinstituttet i Trondheim nå fremskyndes. Det kunne være et fint prosjekt å ha i skuffen frem til neste gang vi skulle havne i en forbipasserende lavkonjunktur.

Som sagt så velter vi oss i penger i en verden som blir stadig farligere. Allerede nå har den polske statsminister forlangt å få mer norske oljepenger. Med et stadig mer aggressivt Russland, og et stadig fattigere EU som naboer, bør vi trolig revurdere om det ikke tross alt er tryggere å stå innenfor EU-medlemskapet enn å stå utenfor. Vi er den lille gutten i et farlig nabolag som gjenger lett kan frastjele lommebok, mobiltelefon og luksusklær.

Bra miljøpolitikk er det også.   Med EU-medlemskap kan våre eliter slippe å reise til fjerne himmelstrøk for å dele ut gaver. Penga stopper i Brüssel.

Den særnorske fare for en kronekurs som kommer ute av kontroll, vil i så fall også bli borte. Den stolte norske krone ville med EU-medlemskap erstattes av Euro.

Så pessimisten er blitt optimist. Men en nøktern en. Bare lurer på om vi har mot til å endre oss når verden forandres, eller om vi fortsatt skal satse på industrireising, offentlige investeringer, renteøkninger og ta sjansen på å stå alene i det som utvikler seg til å bli en stadig farligere verden for små land med altfor mye penger.