I 1989 var det store demonstrasjoner på Den Himmelske Freds Plass til støtte for ytringsfrihet og demokrati. Kinas daværende sterke mann, Deng Xiao Ping, beordret at plassen skulle ryddes av militærtropper. Mange menneskeliv gikk tapt.
I 1991 samlet det seg bare 287 mennesker på Moskvas Røde plass for å se det sovjetiske flagget fires for siste gang. 15 republikker ble skapt. Dagen derpå våknet 25 millioner russere i en fremmed stat. De var over natten blitt utlendinger. Ikke for det, det er fortsatt millioner av mennesker i det nye Russland som gjerne skulle sluppet ut for å lage sin egen stat de og. Slik sett ga Sovjetunionens sammenbrudd noe av den samme etniske kaos som vi fikk etter Jugoslavias kollaps. Folk ble fremmed i sin egen nye nasjonalstat.
Selv om Putin ved innsettelsen i 2000 lovet å beskytte talefrihet og de nye demokratiske institusjoner som Russland hadde fått på 1990-tallet, var han aldri i tvil om at Deng hadde rett i det han gjorde. Heller ikke Russland kunne styres av demokratiske krefter.
Mange år tidligere var Tsaren kommet til samme konklusjon. I årene før første verdenskrig så også tsaren at tiden for eneveldige diktaturer var forbi. Men han fant ingen demokratiske krefter som var modne nok til å kunne styre det russiske imperium.
Nær sagt samtlige norske Russland og Kina-eksperter håper og arbeider for at demokratiske krefter skal vinne frem. Men nettopp derfor har aldri Putin brydd seg om meningene nordmenn har. Våre Kina-eksperter gjør samme feil med Xi Jinping & Co. Disse diktatorene ønsker ikke demokrati – og ingen nordmann kan få dem til å endre mening.
Hvorfor er vi så naive? Sett fra utsiden så det litt merkelig ut at de færreste Arbeiderpartifolk hørte på Jens Stoltenbergs advarsler om at Russland kom til å angripe Ukraina. Ikke vet jeg hvorfor, og det kan være tilfeldigheter, men det så litt merkelig ut. Han hadde tross alt bedre tilgang til informasjon enn de fleste av oss. Lang erfaring med internasjonalt arbeid hadde han også.
Hva skal vi med store staber av utenlandseksperter, når vi gratis kan få bedre råd fra våre egne folk i internasjonale organisasjoner?
Her er flere spørsmål:
Lenin tok bare Machiavellis tese om at ‘målet helliger middelet’ til det neste nivå: Den mest hensyns- og nådeløse vinner. Det spilte ikke noen rolle for Lenin hvor mange som måtte dø eller hvor ille tilredt de ville bli av drapene. Helt uvesentlig. Det eneste som gjaldt var å vinne.
Hvordan kan nordmenn den dag i dag tror at hans arvtagere tenker annerledes? Og nei, det koster ikke den jevne russer to kalorier om Putin bryter alle avtaler med Norge og sender missiler mot norske byer. Ikke at russere flest vil oss vondt. They just don’t care. Som enhver finne kan fortelle deg: Russerne kan du ikke stole på!
Kan vi noensinne få et normalt forhold til Russland før brede lag av den russiske befolkningen tar et oppgjør med myten om Stor Russeren? Kanskje må vi vente på at Russland tar et oppgjør med seg selv, slik tyskere måtte ta et oppgjør med sin nazistiske fortid?
Og ikke minst leder det til spørsmålet om ikke Norge er bedre tjent med å bli en lojal del av Nato-troppen, fremfor å danse rundt på den internasjonale scene med særegne fredsforslag som koster milliarder av kroner.