Det gamle russiske slott

Når den amerikanske strategen George F. Kennan skulle gjøre sine vurderinger av Sovjetunionens fremtid på 1950-tallet, stolte han visstnok mer på verkene til Tolstoj og Turgenev fremfor hemmeligstemplede CIA-rapporter. Kennan var skeptisk til at selv Stalin med sine hardhendte metoder noensinne ville klare å endre russerne.

I tsarenes tid var Russland alltid den vaklevorne gigant som aldri helt passet i inn de europeiske eliters gallamiddager og allianser. Katarina Den Store som selv ble hentet i ung alder fra Prøyssen for å gifte seg med en så håpløs tronarving at hun selv måtte ta over for å berge Romanovene, fant trøst og inspirasjon i sine brevvekslinger med Voltaire. Hele sitt liv strevde hun med å modernisere og sivilisere Russland, ofte med store tap av menneskeliv ved konflikter og gigantiske byggeprosjekt. Et konservativt Russland som har dype røtter i uendelige sletter langt tilbake i tid. Landskap med eldgamle slott.

Napoleon gjorde opp først fred med Russlands Aleksander 1ste før han snudde om for å angripe sin faretruende partner og rival. Hitler havnet i samme situasjon med Stalin. Begge undervurderte Russlands størrelse og seighet.

En myte russere elsker å høre er at hadde bare Hitler holdt seg for god til å angripe sin sovjetiske BFF, ville Stor-Tyskland og Sovjetunionen hersket over det Euro-asiatiske kontinent den dag i dag. Myter som Putins antatte ideolog, filosofen og forfatteren Alexander Dugin, propaganderer.   

Sentralt i Dugins verdensbilde er at dette Eurasia kan defineres som et eget tyngdepunkt i verden. Et tyngdepunkt som bør være likestilt med vår tids vestlige verden.

Dugin ble populær allerede for 20 år siden, med sine spirituelle utlegninger i konservative kretser. Gamle russiske eliter som hadde mistet troen på det kommunistiske prosjektet. Han hadde en plausibel teori om hva som feiler det moderne samfunn, enten det er kommunistisk eller vestlig: Det moderne gudløse samfunn har altfor mye fokus på materialisme, rottejaget i arbeidslivet, utnyttelse av arbeidere og manglende respekt for autoriteter. Det er spesielt dette siste punktet som gjør han populær i det russiske militæret og i Kreml. Ikke minst hos Putin, som jo har lært Lenins innsikt at folket trenger både brød og sirkus – og litt opium i form av noe større å tro på. Folk trenger å høre at livet er noe større enn bare kampen for det daglige brød. De trenger å høre sagn om gamle russiske slott.

Noen vil kalle dette for erkesludder, men alle samfunn har behov for sine myter. Det finnes konservative krefter i alle land som ønsker å gjøre opprør mot de globaliserte, ateistiske og frie eliter. Dugin bare fyller et vakuum, der folk leter en mening med livet under Putin, også nå som Russland har gjort seg skyldig i krigsforbrytelser i Ukraina.

For en økonom er det interessant at Dugin er sterkt imot globalisering. Han ønsker seg et system som vi kjenner igjen fra 1700- og 1800-tallet hvor store veldefinerte maktsentra fikk dominere små og svakere kulturer. Disse maktsentra vil ha sine egne kulturer og verdier, som de kan påtvinge sine små naboland, men ellers leve i fred med hverandre. Stormakter som lever i fred bare de holder seg innenfor sine avtalte, veldefinerte maktsfærer.

Det er viktig å forstå slik tenking fordi det er ikke sikkert at Russland vender tilbake til den vestlige fold bare den onde Putin en vakker dag blir borte. Vi håper jo alle at Russland vender tilbake vestover, og blir en del av den vestlige familie av nasjoner. Dessverre har Russland dårlige erfaringer med demokrati. Russere flest ser ut til å like sterke diktatorer fremfor kranglevorne og ineffektive politikere.

Det vi i vesten ser på som universelle verdier, frihet, brorskap og likhet, ser Dugins følgere i Russland på som angrep på de eldgamle, hellige russiske tradisjoner.   

Byråkratiet i Kreml, eller Nomenklaturaen, er heller ikke hva det engang var. Professor Anders Åslund, som jobbet mye med reformkrefter under President Boris Jeltsins regime på 1990-tallet, har nylig hevdet at Russlands statsinstitusjoner er enda svakere i dag enn de var i 1991 da Sovjetunionen kollapset. Det lover ikke godt for Russland etter Putins fall.

Det kan godt være at Putins etterfølger vil føre Russland ned de samme stier som Nord-Korea og Xi Jinpings Kina ser ut til å ha tatt. Dugin forkaster tanken på at en type samfunn som de vestlige, med demokrati, globalisering og kapitalisme skal få dominere verden. Der har han mange sympatisører verden rundt.

Problemet er at det ikke finnes noe godt alternativ, noe også Karl Marx innså. I hans kommunistiske manifest fra 1848 skriver han om kapitalisme som en uovervinnelig kraft. En kraft som er så sterk at den vil implodere og ta livet av seg selv ved at bedriftene konkurrer hverandre i hjel.

Ei heller demokratiet som styringssystem har funnet sin likemann. Eller som Winston Churchill sa det: Demokrati er det verste samfunnssystem, med unntak av alle andre som har vært prøvd!  

En norsk synser som stirrer ut over Oslofjorden lurer på hvor det hele vil ende. Kanskje vi bør bare satse på samme strategi som George F. Kennan i sin tid anbefalte?

Det å isolere Russland og alle land som måtte ha sterke sympatier med den russiske agenda.

Det er godt mulig at dette også blir den vestlige verdens valgte strategi i årene som kommer:

Isoler det romantiske, voldelige, vakre og eldgamle russiske slott som har så mye hellig ånd i seg.