Den russiske okse

Russlands historie er dramatisk. Nærmest som en okse trekker den seg og sitt mylder av folkeslag over slettene opp gjennom århundrene. Så også i dag.

Men skjebneårene var på 1940 og 50-tallet.

Operasjon Barbarossa, hvor Adolf Hitler vendte sin krigsmaskin mot Sovjetunionen for å knuse sin daværende BBFer Josef Stalin, og hans kommunistiske regime, var vendepunktet for andre verdenskrig. En operasjon som endte med Hitlers nederlag. Først ved at de tyske styrkene ble stoppet ved porten til Moskva, deretter ved at den stolte tyske 6. arme ble beseiret ved Stalingrad.

I 1947 tok Stalins lakeier over makten i Tsjekkoslovakia. Ordsmeden Winston Churchill ga æraen sitt kallenavn med ‘The Iron Curtain’ som delte Europa i det som ble en stadig kaldere krig.

I samme år ble det våpenhvile mellom Kinas nasjonalister, ledet av Chiang Kai Shek, og Maos kommunister. Mao tok fastlandet, men ble stoppet av nasjonalistenes forsvarsverk på øyer bare noen få kilometer fra fastlandet. Den dag i dag er det på disse små øyene grensen mellom dagens Kina og Taiwan går, i det som fortsatt er en uavklart borgerkrig.

USA vokste på denne tiden frem som verdens ubestridte stormakt. Ved freden i 1945 rådde amerikanerne over det meste av verdens gullreserver og utgjorde om lag halvparten av verdensøkonomien. Det var det eneste landet med atomvåpen.

Sentimentale, imperialistiske og hallusinerende europeiske eliter trodde fremdeles på at de kunne forbli sterke kolonimakter i de første etterkrigsåra, men selv Churchill så at det eneste fornuftige var å danne ‘The United States of Europe’. Hver og en var landene for små og svake til å kunne utgjøre en motpol til USA. 

Etter den forsmedelige Suezkrisen hvor britisk avmakt i forhold til USA ble åpenbar, valgte britene å gå fra å være overherrer for fattige folkeslag til å bli hovmestere for verdens finanseliter. Slik er det også mulig å skaffe seg et levebrød. På samme måte som tapet av soldater under Napoleons-krigene ga en varig svekkelse av Frankrikes posisjon i Europa, hadde to verdenskriger en ruinerende effekt på finansene til det en gang så stolte britiske imperiet. Aldri mer skulle britene bli en ledende stormakt.

I disse første etterkrigsårene ble de fleste kolonier sin uavhengighet, med tumultrike overganger fra å være styrt av europeiske eliter til å skaffe seg sine egne. Veien til vekst, demokrati og fremgang har vist seg å være tornefull. Faktum er at bare en håndfull nasjoner har gått fra å være utviklingsøkonomier til å bli modne velstående demokratier. Taiwan, Sør-Korea, Hong Kong og Singapore er de eneste av betydning som har mestret reisen fra u- til i-land.

Folkerepublikken Kina fikk en ustø reise under sin dominerende kommunistleder Mao . I de første etterkrigsår var kinesere flest glad for at det endelige var blitt fred i landet. Kriger med britene, og korrupt styre fra diktatoriske krigsherrer hadde bare så altfor lenge svekket Kinas posisjon i verden. Med Mao fikk man for første gang på hundre år en velfungerende, sterk og uavhengig regjering. Men den økonomiske politikken var ofte feilslått. Det Store Sprang Fremover i 1961 var en katastrofe av feilallokerte ressurser. Det var først med de økonomiske reformene som kom etter Maos død at Kina hadde håp om å nå sitt hente inn vesten forsprang.

For andre stormakter in spe gikk det ikke stort bedre. Det indiske sub-kontinent ble i de første frigjøringsåra preget av uavhengighetskrigen til Bangladesh og Pakistan. India under president Nehrus ledelse forsøkte å finne en tredje vei mellom kapitalisme og kommunisme, men lykkes ikke bli noe annet enn et stort land med mulighet for å nå en storslått fremtid. En fremtid som aldri helt når sitt potensiale. I hvert fall ikke enn så lenge.

Men samfunnsutviklingen er ikke slutt. Europeere befestet sin ledende stilling i verden ved innovasjoner, statsutvikling, handel og krig allerede på 1500-tallet. Sammen med deres etterkommere i Nord-Amerika og Oseania dominerer de fortsatt verden av i dag. I en viss forstand er Putin og Xi Jinping sitt opprør mot vestlige demokratier også et opprør mot regler og forordninger som er skapt av hvite menn de siste 500 år. Internasjonale regler og avtaler som innbyggerne i rike land er særdeles godt tjent med.

Putins angrep på Ukraina er dermed ikke bare et overgrep mot et uskyldig land, eller en kamp mellom demokratier og diktaturer, men også et angrep på et internasjonalt system bygd opp av hvite menn, til glede for menneskeheten, men altså til størst glede for de vestlige, liberale og modne økonomier. Derfor har da også Putins krig en viss sympati i regjeringskorridorene til mange fattige land. 

Selv land i Afrika som er avhengige av u-hjelp fra Europa, heier på Putin. Men det viktigste i dag er at krigen i Ukraina kan påvirke utfallet av den kinesiske borgerkrigen.

Også diktatorer i andre land kan finne inspirasjon til å invadere naboland hvis Putin vinner frem i Ukraina. Russland er blitt oksen som drar lasset for alle autoritære ledere som ønsker at dagens verdensorden skal endres.

En okse som er farlig for oss alle.