Vi har alle en demografisk skjebne


Det er noe med å nærme seg de 60. Det får en til å tenke på at man ikke har uendelig med tid igjen på denne planeten. Det får en også til å lure på hvordan stormakter som er bekymret for sin egen aldringsprosess klarer å omstille seg til eldrebølgen.

Alle vestlige samfunn skal forvitre. Men vi er ikke unike. Russland og Kina har enda verre demografiske skjebner å takle.

I Europa er fertilitetsratene rundt 1,5, noe som er langt lavere enn de 2,1 som må til for at befolkningen skal reproduseres. Vi er avhengige av innvandring, men har i senere år blitt mer innvandringsskeptiske. Nord-Amerika, Storbritannia og Oseania har en fertilitetsrate som er litt lavere enn det som trengs for å reprodusere sine befolkninger, men de er magneter på rike mennesker som ønsker seg suksess og trygghet fra diktatorer og skattekrav verden rundt. Selv om vi er verdens rikeste land er det bemerkelsesverdig få på flukt fra Xi Jinping eller Putin som søker seg til Norge.

Russland er ille ute demografisk. Riktignok har Putin, med sine mange ordninger til støtte for barnefamilier, klart å få opp fertiliteten til 1,5 per kvinner. Men den sterke nedgangen i fødsler på 1990-tallet gir bare så altfor få kvinner i fruktbar alder i dag. Verre er det at mange unge og velutdannede russere emigrerer fra et stadig mer autoritært styresett i Russland. Verst har imidlertid koronapandemien vært. Bare i fjor døde 600 000 av virusets herjinger i en befolkning med lav vaksinasjonsrate. Det hjelper selvfølgelig heller ikke at opptil 50 000 unge menn blir drept eller skadd i Ukrainakrigen nå i år.

Jeg undres over om ikke Russlands krigføring, og ønske om overherredømme over sine mindre naboland, henger sammen med disse dystre demografiske utsikter. Det ville ikke være første gang demografien spilte statsledere et puss. I årene før krigsutbruddet i 1914 var keiser Wilhelm og hans stab engstelige for at tiden jobbet mot etableringen av det stortyske riket. Spesielt Russland hadde sterk befolkningsvekst på den tiden. Liknende tanker hadde Hitler i sin tid, med frykt for at hans naboland ville ruste opp, etter at tyskernes intensjoner om overherredømme ble klart for alle etter München-avtalen i 1936.

I Kina har også alarmen i den demografiske klokka gått. Både antall fødsler og antall bryllup er nær halvert i dette årtusenets første 21 år. Her er fertiliteten nede på 1,2 -1,3 barn per kvinne. Med kinesernes bortvalg av jentefostre betyr det at det må to kinesiske kvinner til for å føde en ny jentunge. Også her blir de demografiske utsiktene forverret av stadig mer autoritære myndigheter og dårlige konjunkturer. Ungdomsledigheten er nå skyhøy, hvilket får mange unge kinesere til å utsette eller glemme å stifte familie.

Xi Jinping føler at det haster med å etablere Kinas posisjon som en supermakt på linje med USA. Tiden renner ut. Kina er nå et av verdens rasket aldrende folkeslag. Noe av Kinas aggressivitet i internasjonale fora skyldes nettopp at Kinas ledere føler at de har dårlig tid til å nå sine mål om ta over styre og stell på Taiwan, og gjenreise Kinas status som en likeverdig partner med USA. Analytikere som spår at Kina vil dominere verden har ikke tatt innover seg Kinas demografiske skjebne. Yrkesbefolkningen har lenge vært fallende, og den samlede befolkningen vil trolig innlede sin langvarige nedgangsperiode i år eller neste år.

Vinneren i det lange demografiske løp blir Afrika, som jo har nærmest en eksploderende folkemengde. Nigeria alene vil ha like mange mennesker som Europa og Russland til sammen i det herrens år 2100. Mon tro hvordan afrikansk ungdom da vil forholde seg til sine gamle kolonimakter?

Det er noe med å nærme seg de 60. En får en trang til å skrive dommedagsprofetier med den klare og sterke undertone av at neste generasjon ikke duger til noe som helst. Det er kanskje derfor jeg skriver noe sånt som at dagens store sivilisasjoner vil forgå og Afrikas vil ta vår plass. Før den tid skal vi utdøende europeiske befolkninger hjelpe på prosessen ved å krige med hverandre, inntil vi havner i katakombene.