Årets landbruksoppgjør er en god anledning til å prøve å klargjøre hvordan en fremtidsrettet næringspolitikk bør se ut. En næringspolitikk som må forsøke å redusere, ikke øke, etterspørselen etter allerede mangelfulle ressurser.
Og trolig vil årets oppgjør øke tilgangen på mat. I disse krigstider har vi lært at landbruket spiller en nøkkelrolle i å sikre oss forsyninger. Noe av kostnaden ved årets landbruksoppgjør burde kunne tas av Forsvarsdepartementet.
Men fortsatt gjenstår det faktum at vi mister om lag 500 gårdsbruk per år. De fleste blir trolig boliger og fritidseiendommer. Det kan se ut som om mange byfolk vil bo på gård, bare de slipper dyr og innhøsting av avlinger. Det ser ikke ut til at konverteringen av småbruk fra produksjonsformål til boligkonsum lar seg stoppe, men uten at produksjonen av mat i Norge går ned. Landbrukspolitikken fortsetter dermed å bidra til å avgi arbeidskraft til resten av norsk næringsliv.
Også industrien sliter med forvitring av antall arbeidsplasser. Industriproduksjonen er i dag omtrent på samme nivå som den var våren 2008. Antall ansatte går systematisk ned. I 2015 var det 5000 flere sysselsatte i industrien enn det er i dag.
Derfor er det bred enighet i politiske miljøer om å satse mer på industri i årene som kommer. Politikere i alle regnbuens farger ønsker seg mer vareproduksjon og eksport, noe de bruker ti-talls milliarder av kroner på å stimulere hvert eneste år.
Dette gjøres i en situasjon hvor vi allerede mangler fagfolk i de fleste industrigrener. Skal statens nye satsinger sysselsette nordmenn, er det overveiende sannsynlig at arbeidskraften må hentes fra eksisterende virksomhet. Slik vil en overivrig industripolitikk kunne ødelegge vel så mye som den skaper. En klok industripolitikk ville tvert imot forsøke å barbere de offentlige budsjettene for nye industrieventyr, slik at det ble mer arbeidskraft tilgjengelig for dagens virksomheter.
Det er på tide å rope HURRA! HURRA! HURRA! – for hvor godt det går i vareproduserende næringer i år. Nettopp derfor bør politikerne fokusere på annet. I klartekst: En regjering som ønsker industrien vel, bør satse minst mulig på nye industritiltak så lenge arbeidsmarkedet er så stramt som det er nå om dagen.
Det er lett å se hvordan næringspolitikken har havnet i et slikt ekspansivt uføre. Ukoordinerte bedrifter, foreninger, laug og kommunalpolitikere vil helst ha mest mulig satsing for seg og sine. De ser på verden med produsentenes briller. Ser på produksjonen som det essensielle. Akersgatas helter på Stortinget er de som kommer på nye industrisatsinger.
Men økonomisk teori har en grunnsetning: Nemlig det at det er forbrukernes interesser som er det avgjørende for verdien av all produksjon. Ingen produksjon har verdi med mindre forbrukerne i siste instans etterspør det. Noe som burde være næringspolitikkens fokus. Dette poenget leder til tre spørsmål:
- Hva vil konsumentene i fremtiden etterspørre mere av?
Det korte svar er: Absolutt alt! Norge har en historisk meget lav konsumandel av nasjonalinntektene, med tilhørende høye spare- og investeringsandeler. En klok næringspolitikk må derfor ha som overordnet mål å få opp konsumandelen av økonomien.
- Hva slags konsum vil vokse mest i tiden fremover?
Tjenestekonsum vil trolig gjeninnta ledertrøyen etter at koronapandemien ga vareproduserende næringer en kraftig vekst. Folk hadde kanskje ikke nok inventar og duppeditter før korona, men nå har de fornyet hus, hytte, bil og båt. Fremover vil de etterspørre mere tjenester.
- Hva slags tjenestekonsum vil vokse mye?
Norge har en sterk vekst i antall eldre, men beskjeden vekst i aldersgruppen under 65 år. Alt tyder på at akilleshælen for fremtidens norske næringspolitikk blir å skaffe til veie de tjenester som vår aldrende befolkning kommer til å ønske seg. Her står helsetjenester i en særstilling. Det er allerede sterk vekst i etterspørselen etter helsetjenester.
Det er her politikerne må satse. På helsetjenester, som jo er næringsutvikling god som noen. Ok så er det ikke like sexy å ta seg av de gamle og syke, som det er å reise stålverk og bygge batterifabrikker, men det er dette Norge har behov for i årene som kommer. Vi har nok industri.
Nettopp fordi politikere i alle andre land også er fortapt i industriromantikk bør en oppvakt rikspolitiker se fortjenestemuligheter i det å utvikle verdens beste helsesystem. For om de ikke syntes 11 000 milliarder kroner i et oljefond er nok, kan helsesektoren til og med utvikles til å bli en eksportindustri. Bare man satser tungt nok på det som virkelig ville være en fornuftig næringspolitikk. En næringspolitikk som har til formål å produsere mer av hva Norge trenger. En fremtidsrettet næringspolitikk.