Nå skal ikke jeg plage godtfolk med mine bemerkninger om rikets tilstand, der de sliter med Revidert Nasjonalbudsjett, lønnsoppgjør og det altoverskyggende problemiet i vår samtid: Krigen i Ukraina.
Men jeg er jo ikke kjent for å kunne dy meg, så her kommer mine kommentarer til rikets tilstand likevel. Gi disse ord en sjanse om du tør:
Krigen i Ukraina dreier seg først og fremst om Russlands skjebne. Skal Russland bli et vestlig samfunn eller ei? Med et ‘vestlig samfunn’ mener jeg et land som er demokratisk, tolerant, kapitalistisk og et lovlydig medlem av vår verdensdels amerikansk-inspirerte og USA-dominerte univers. Ja, det er ikke godt å vite om Russland tar del i vår verden, eller om det ender opp som noe annet. Kanskje blir det et gigantisk Nord-Korea?
Uansett bør vestens strategier være innrettet på at Russland blir en av oss. Putin er i sitt 70 år, og åpenbart ikke helt frisk. Det er hans etterfølgere vi bør tenke på når vi legger planer for fremtiden.
Blant annet takket være denne ulykkelige krigen har utsiktene for norsk økonomi blitt fullstendig transformert det siste året. Der vi tidligere trodde at hovedutfordringen vår var å takle ‘de harde 20 åra’, med en aldrende befolkning og stadig svakere statsfinanser, later det heller til å bli en mye tøffere fremtid vi skal inn i: Et tiår med så enorm pengerikelighet at det nesten blir umulig å nå handlingsregelens tre prosent av oljefondets saldo som pengebruk.
Tro det eller ei, men hovedutfordringen til landbruket er ikke stigende kostnader. I industrien er det heller ikke høye strømpriser som er den langsiktige fare. Nei, hovedutfordringen for våre vareproduserende næringer er at Norge har blitt så rikt at vi ikke trenger noen nye satsinger på industri eller landbruk, annet enn for å få fred i sjelen. Annet enn for å hedre våre konservative tradisjoner.
Ikke at landbrukspolitikken bidrar til vekst i antall bruk over tid. Dagens politikk hvor inntekstvekst knyttes til en produktivitetsvekst per bonde, som er høyere enn markedsveksten for landbrukets produkter, må med nødvendighet lede til en systematisk nedgang i antall gårdsbruk. Vi har i dag om lag 37 000 stønadsberettigede bruk i Norge. En beholdning som forvitrer med om lag 500-600 i året med dagens landbrukspolitikk.
Om 10 år har vi kanskje 30 000 bruk igjen. Det er prognosen med dagens system. Jeg hørte nylig om en ung familie på Nordmøre som skulle satse tungt på landbruk. Ta over familiegården og bygge nytt fjøs. Dette i håp om at fire nærliggende småbruk ville legge ned og stille jorda til deres disposisjon.
Før eller siden komme noen til å tenke tanken at vi heller kan slippe opp for fri import av matvarer, og heller bare betale hver bonde en halv million i året i apanasje. Vi har (kanskje dessverre) fått råd til det.
Vi trenger selvfølgelig heller ikke sprenge ut fjell, forurense fjorder, ødelegge fuglerike våtmarksområder, eller gjødsle våre hav med nye merder med laks for å skape helt marginale arbeidsplasser. Vi er rike nok til å la være.
Men for all del,Lotto-millionærer gjør mye rart. Så regjeringen er i sin full rett til å sprenge ned og asfaltere enhver piktoresk stripe av strandsone. Bare ikke si at det er nødvendig. Si heller sannheten: at det å sprenge, sveise og sette poteter er noe vi har lyst til å gjøre. Det sies at slikt adler sjelen.
Norge har i det hele tatt blitt fanget av rikfolks ulidelige lette tilværelse. Alt virker så meningsløst. For noen år tilbake var jeg på en stillehavsøy hvor en gruppe nordmenn hadde slått seg ned. Til å begynne med drev de butikk, solgte strikketøy og kokte kaffe mens de serverte bakverk fra sin egen kafé til folk som kom rekende forbi. Men det økonomiske utbyttet var magert. Da jeg ankom øya, var de alle som en blitt en gjeng muntre alkiser som ikke gjorde stort annet enn å sitte på en strandbar tvinnende tommeltotter, mens de ventet på neste pensjonsutbetaling fra gamlelandet.
Pengerikeligheten påvirker naturlig nok også vårt arbeidsmarked. Det som er den langsiktige trussel mot landbruk, industri og alle tøffe, dårlige betalte jobber er at vi er blitt for rike. Jeg tror jeg har vært innom 20-30 forskjellige industribedrifter i min ungdomstid som dagarbeider eller sommervikar. Jeg har aldri hatt så vondt i ryggen som etter en dag i potetåkeren. På mange av industriarbeidsplassene mine var det alvorlige arbeidsulykker.
Nei, dette kommer ikke våre barnebarn til å gidde å drive på med. De kan hvis de vil, men blir garantert så rike at de godt kan la være. Og jo mer vi sparer for dem, desto mindre sannsynlig er det at de vil få lyst til å løfte en finger.
Mitt tips er at vi må over på en slags Dubai-økonomi hvis industri og landbruk skal blomstre. 100 000 arbeidsinnvandrere til industri og landbruk. Nye 100 000 til omsorgssektoren, og 100 000 til som tjenere, og renholdere for privatpersoner som ikke orker å ta i en vaskeklut. Alle som en blir våre gjestarbeidere kastet ut av kongeriket før de blir gamle og skrøpelige.
Et slikt slaraffenliv-scenario vil by de fleste nordmenn imot. Mange vil bare gi bort penga i håp om slippe en slik skjebne. Norge som Playa del Norvegica hvor vi alle rusler gatelangs med en paraplydrink i hånda ved lunsjtider med en gøyal hatt på hodet, er noe enhver anstendig økonom er imot.
Men det blir ikke lett for våre barn å unngå en slik skjebne, slik som vi spinker og sparer for dem. For våre barnebarn blir det nærmest umulig.
Lov meg, før du fyrer deg opp i kommentarfeltet, at du hører på denne.