Boliglånsforskriftens lenker

Anne skulle skaffe seg bolig i sitt livs vår. Hun hadde ikke råd til så mye nå ettersom barnefaren hadde stukket av, og påført henne og deres to barn sin andel av familiens kryptogjeld.

Kanskje var det derfor han reiste? At skammen over tapene ble for store til å bære? Eller var det bare at gjelda ble for tung å bære? A ball and chain!

Du merker ikke lenkene dine før du begynner å røre på deg, er et gammelt jungelordtak i kredittmarkedene. Og intet sted i våre uoversiktlige kredittmarkeder merkes myndighetenes lenker mer og mer enn når en ser på boligeieres strenge finansieringsmuligheter. Kredittreguleringer som gjør at bare så altfor mange nordmenn tvinges til leiemarkeder hvor de må ta til takke med en tilværelse som leilendinger. Fremtidens slekter av husmenn og treller dannes i disse dager.

Ikke at noen ser ut til å bry seg. Det er lenge siden boligbehovet toppet prioriteringene til en norsk regjering. Slikt skjedde før 1985, i årene før vi fikk moderne kredittmarkeder og en privatisering av boligmarkedene. Markeder som må temmes, for eksempel ved hjelp av en streng boliglånsforskrift.

Boliglånsforskriften tjener litt ulike formål. Den skal både:


a) Beskytte låntager mot skadevirkningene av for sterk forgjelding
b) Beskytte bankene, og det finansielle system, mot for store sårbarheter ved sterk forgjelding
c) Hjelpe til å styre konjunkturbildet

a) Med dagens lave boligbeskatning og sterke sentralisering av den norske befolkningen ser de fleste økonomer behovet for en stram boliglånsforskrift. Ved fullstendig frislipp ville kredittetterspørselen blitt eksplosiv i et regime med kraftig negative realrenter etter skatt på boliglån.

Men det er jo en litt underlig greie det å gripe inn i noe av det viktigste avgjørelsene folk tar, nemlig i hvilken grad godtfolk vil forgjelde seg, og selvfølgelig det viktigste av alt, hvordan de vil bo.

Ingen slike kvantumsregler for kjøp av alkohol, spill på lotto eller lignende. En ny rusreform er på trappene. Parolen er: La alkohol, Lotto og marijuana flyte fritt – men stopp for guds skyld fattigfolks boligkjøp!

De kaller det paternalisme. Myndighetene vet best. En arv fra Lenin som ikke trodde arbeidsfolk kunne vite hva som var deres eget beste.


b) Bankene trenger også beskyttelse mot seg selv. Mot å låne ut for mye til elendige, tapsutsatte kreditter, som arbeiderbarn og den slags herk. Uff og uff a meg – her trengs det offentlige inngrep!

Litt pussig egentlig. Disse hardt arbeidende småbarnsforeldrene har aldri påført bankene nevneverdige tap. De gjør stort sett så godt de kan under presset de utsettes for. Det dagligdagse presset med å alltid skulle være den perfekte og ambisiøse ansatte, ansvarlige foreldre, og forsakende samfunnsstøtte som deltar på dugnader i ledige stunder. Ikke rart at noen knekker under dette umenneskelige press. Et press rikspolitikere av alle slag bør jobbe døgnet rundt for å lette.

Men neida, det har aldri vært nevneverdige tap av arbeidsfolks lån i bankenes regnskaper. Ikke i mine 30 år i norsk finans.

Ei heller under finanskrisen i 1992, da massearbeidsledigheten herjet som en pest gjennom landet. Godtfolk jobbet til det gikk på helsa løs, kuttet forbruket alt de kunne, bare for å kunne møte sine renteforpliktelser.

Neida, b) er neppe viktig for utarbeidingen av en ny boliglånsforskrift. Har egentlig aldri vært det.

Det tredje argument for en streng boliglånsforskrift er at det er fint virkemiddel for politikerne til å styre temperaturen i økonomien. Hvis økonomien koker over, strammer vi bare inn på boliglånsforskriften. Det er tross alt lettere å stenge fattigfolk ute av boligmarkedet enn det er å heve skatter, eller kutte i offentlige utgifter. Jeg må alltid le når en eller annen finansminister lirer av seg hvor viktig det er for ansvarlig styring av økonomien at boliglånsforskriften strammes til. Det er aldri snakk om å droppe et unødvendig offentlig prestisjeprosjekt. At de tør.

Det er her slaget om boliglånsforskriften står – konjunkturstyring og fordelingspolitikk.

Skal vi fortsette som i dag, hvor vi prioriterer nær sagt alle andre formål, fremfor det å hjelpe arbeidsfolk til å bo godt i selveide boliger? Alle økonomer vet at det er nettopp en streng boliglånsforskrift som gjør det mulig for den øvre middelklassen å ta så mye plass som den nå gjør i norsk økonomi.

Hvor viktig blir det for fremtidens politikere å hindre at leilendingslivet brer seg, og går i arv? Morgendagens treller er barna fra ressursfattige familier som i dag bor i enkle utleieboliger.

Dere som er ofre for boliglånsforskriften, er mine helter. I morgen kommer det kramgode forslag til en ny kredittpolitikk for Norge. Watch This Space!

Inntil da får alle som deler Annes skjebne bare nøye seg med Janis Joplin i full blomstring.