Hvordan krigen endrer den økonomiske politikken

Mens jeg sitter og ser på oljepriser nær 1 000 kroner fatet, og et svulmende oljefond, kan jeg ikke annet enn å tenke at mye og mangt i norsk samfunnsliv vil endres over tid som følge av krigen i Ukraina.

Selvfølgelig skal vi gi en skjerv til Ukrainas lidende befolkning, men politikere er ikke satt til å gi bort fellesskapets midler til fremmede folkeslag, men til å forvalte og fordele dem på dets eiere. Det meste av vår nye krigsprofitt forblir på norske hender.

I del 2 av mine råd til regjeringen kommer det nå følgende rake pucker:   

Finanspolitikken – Nå som statsbudsjettet går med store overskudd, og midler må overføres til, og ikke trekkes fra, oljefondet, har handlingsregelen blitt fullstendig irrelevant for å hjelpe til med å styre pengebruken på 2020-tallet.

En god del av de enorme inntektene må deles ut til befolkningen, enten i form av skatte- og avgiftskutt, eller en eller annen form for kontantstøtte. Mitt tips er at staten først kutter i energiavgifter, deretter i inntektsskatten, samtidig som trygdene får et påslag, før en så til sist satser på kontantstøtte/borgerlønn.

Før eller siden må vi begynne å privatisere deler av oljefondet ved å overføre midler til nordmenns sparekonto. Kontoer som kan sperres av for tre-fire år, før innbyggerne får lov til å ta dem i bruk. Og skulle mottagerne bryter lover eller oppføre seg dårlig i ventetida kan midlene inndras igjen.

Radikale tanker? Ja, men det er bare ikke bærekraftig over tid å ha en stat som fortsetter å bygge opp finansiell formue i samme tempo som i dag. Et tempo som kan til og med øke på 2020-tallet:

Arbeidsmarkedspolitikken – i senere år har Norge gjort seg avhengig av gjestarbeidere i landbruk, industri og i heimen (takket være au pair ordningen). Jeg er selv fagorganisert og skjønner innvendingen mot å bruke denne type arbeidskraft som ofte jobber på slavekontrakter. Men jo rikere vi blir, desto mindre vil nordmenn ønske å jobbe. Det er bare sånn det er. Og da må vi ha flere, ikke færre, gjestearbeidere.

Frontfagsmodellen. Det blir stadig vanskeligere å se fornuften i en modell hvor LO-NHO krangler om småpenger for å berge de mest kostnadsmessig konkurranseutsatte arbeidsplasser. Ikke har politikken vært spesielt vellykket heller, da industriproduksjonen i dag er på samme nivå som den var våren 2008. Stadig færre nordmenn jobber i industrien.

Pengepolitikken – Frontfagsmodellen betyr fint lite i forhold til de enorme svingninger vi har sett i kronekursen. Norges Bank gjør seg flid med rentevåpenet, men resultatet er at vi har store og økende svingninger i kronekursen. Bare siden 2020 har krona styrket seg med seks prosent mot den mye brukte i-44-indeksen. Nei, Norges Bank må ta mye mer hensyn til kronekursen i tiden fremover enn den har gjort i senere år.

Kredittpolitikken – Nå som det knapt nok er kredittvekst i husholdningssektoren er det på tide å lette på boliglånsforskriften. Veksten i lån for husholdninger, minus veksten i deres innskudd, er på om lag 3,5 prosent og fallende. Det med 10 prosents boligprisvekst i store deler av landet. Man trenger ikke heve renta av hensyn til innenlandsk finansiell stabilitet.

Boligpolitikken – Skal en holde renta lav av hensyn til krona, og oppheve/lette på boliglånsforskriften MÅ VI HA EFFEKTIVE BOLIGSKATTER. Med skatteinntekter som kan gis krone for krone tilbake igjen som lettelser på inntektsskatten. Og vi må bygge boliger, ikke sløse bort oljepenger ved å bruke unødige praktbygg ála Regjeringskvartalet. Nettopp fordi vi trenger langt flere boliger enn tidligere antatt, må politikerne slutte å leke Byggmester Solness.

Men som sagt så er fremtiden usikker. Ovennevnte punkter er bare spådommer. Usikre sådanne.

Men hva barna sin fremtid? Selv er jeg, og har alltid vært, motstander av norsk EU-medlemskap, men også jeg ser jo at tiden jobber for stadig mer internasjonalt forpliktende samarbeid. Sverige og Finland innser nå at de trenger NATO-medlemskap. De må bare vente på den rette anledning. For Norge er det trolig også bare et tidsspørsmål før vi melder oss inn i en verdens viktigste fredsskapende fellesskap: EU.

Kanskje det beste er å privatisere oljefondet og overføre et par millioner koner til vanlige folks pensjonskontoer, rett før vi melder oss inn i EU. Hvorpå vi slipper nye mislykkede utenrikspolitiske soloeventyr, får et fornuftig skattesystem og samtidig overlater rentevurderingene til ekspertene i Frankfurt?