Et besøk på Haaheim Gård i Tysnes kommune, hvor kokk og innehaver Torstein varter opp med alskens godsaker på sin 20 retters middag, er en stor opplevelse. Et fint sted jeg kan anbefale alle å reise til når de har behov for å filosofere, utrede og dagdrømme. Spesielt fint er det om våren da Tysnes sitt vakre kystlandskap, og Torsteins frodige hage, slår ut i full blomst.
Uttalelsen om statsfinansenes langsiktige bæreevne er deprimerende lesing både ved hva den behandler, og hva den utelater. Mesterkokken, og leder av utvalget, professor Steinar Holden, tar litt her og der hva han nå enn måtte ha i kjøleskap og spiskammers for å sause sammen denne rapporten.
Her kommer min egen 9 retters meny for å forstå utfordringene med norske statsfinanser. Som på Haaheims berømte meny så er alle rettene naturlig nok små. Og jo lenger ut i måltidet vi kommer desto mer svevende blir diskusjonen.
Før det til slutt– som det pleier å gjøre på Haaheim gård – tar helt av!
Min disposisjon for å diskutere statens finanser, eller helgas 9 retters meny, er som følger:
1) Hva er den langsiktige utviklingen i internasjonal og norsk økonomi?
2) Hva er den langsiktige realrenten i statsobligasjoner globalt?
3) Hva er meravkastningen av å ta egenkapitalrisiko (ERP)?
4) Hvordan bør den norske regelen for uttak av oljepenger stå i forhold til avkastningen?
5) Hvilket sett av aktiva bør ‘bruken av oljepenger’ beregnes av?
6) Hvordan ser de finansielle balansene ut for norsk økonomi?
7) Hva bør staten drive på med?
8) Hvor mye skal vi egentlig bekymre oss for fremtidige generasjoners finansielle utfordringer?
9) Burde vi kanskje dele ut oljeformuen? Kvitte oss med hele greia?
Da gjenstår det bare å si: Bon appétit!
1) Hva er den langsiktige utviklingen i internasjonal og norsk økonomi?
De fleste tror at BNP-veksten i de rike, modne land fremover vil ligge på om lag ett prosentpoeng per år som trend, så også her hjemme. Demografien, med aldrende befolkninger, og så små barnekull at vi alle er på vei til å dø ut, hindrer sterkere trendvekst i økonomiene våre enn dette.
2) Hva er den langsiktige realrenten i statsobligasjoner globalt?
Dagens prising tilsier om lag minus ett prosentpoeng globalt i langsiktige realrenter. En realrente som har vist en fallende tendens gjennom århundrene.
3) Hva er meravkastningen av å ta egenkapitalrisiko (ERP) i verdipapirmarkedene globalt?
-Ha’kke peiling, fikk jeg som svar da jeg en gang spurte en amerikansk økonomiprofessor dette spørsmål. I det norske marked tror de fleste analytikere at den er om lag fem prosent i året. Med en PE-multiple på om lag 25 i USA (altså en realrente i aksjer på 4 prosent) og med minus én i overnevnte statspapirer har vi om lag det samme ERP i Oljefondets viktigste marked USA, som her i gamlelandet.
4) Hvordan bør den norske regelen for uttak av oljepenger stå i forhold til internasjonal avkastning?
Den reelle avkastningen for fondet som helhet blir summen av minus én for 30 prosent av fondet som er obligasjoner, og pluss fem for de resterende 70 prosent (i aksjer og eiendom), noe som gir 3-3,5 prosent i gjennomsnittlig avkastning per år. Når vi i dag ligger på 3-blank som hovedregel for uttak av fondet, er vi sånn noenlunde i vater med oljefondets reelle (forventede) avkastning.
5) Hvilket sett av aktiva bør ‘bruken av oljepenger’ beregnes av?
Det er litt merkelig at bare oljefondets plasseringer skal inngå i beregningsgrunnlaget. Staten eier jo så mye annet rart som Folketrygdfondet, Norges Banks valutareserver, ulike statsselskap som tjener gode penger, og direkte investeringer på Oslo Børs. Ikke at det betyr så mye, men i sum kan det være en 1 000 milliarder NOK ekstra, eller 8 prosent av oljefondet. Bruker du 3 prosent av oljefondet, bruker du bare 2,75 prosent av dette samlede fornuftige beregningsgrunnlaget for statens finansformue. Et grunnlag som inkluderer smått og stort.
6) Hva er den langsiktige utviklingen i norske finansielle balanser?
På denne tid i fjor så man for seg en langsiktig oljepris på 50 USD per fat for Brent Blend, mens det nå prises inn at prisene blir liggende over 70 USD per fat hele dette ti-år. Og legger du 70 USD per fat til grunn, med en USDNOK på om lag 8,5, ja da får du en nominell oljepris på 2020-tallet på hele 600 NOK. Dette er langt høyere enn snittet for dette årtusenet (440). Tilsvarende dreining opp ser vi i gassprisene. Norge har på forventningsbasis vunnet i LOTTO!
I motsetning til begrunnelsen på 1990-tallet da næringslivet lånte stort i utlandet, eller i oppløpet til finanskrisen da kredittveksten var 10-15 prosent per år, er nå spareraten rekordhøy også i privat sektor. Bankene har aldri vært så solide som de er i dag. Innskuddsveksten i bankene var i fjor sterkere enn utlånsveksten var, og boligverdiene nærmer seg oljefondets 12 000 milliarder NOK med stormskritt.
Nei, det skal godt gjøres å bruke 3 prosent av oljefondet i dette ti-året uten at den sunne norske økonomien koker over.
7) Hva bør staten drive på med?
Jeg har aldri skjønt ønsket om at mest mulig skal drives av staten. Tvert imot blir det mer til helse og omsorg desto mindre av alt annet staten ellers driver med. Og i en fremtid hvor antall pensjonister skal eksplodere, samtidig som utfordringene for den oppvoksende slekt forblir kostnadskrevende, bør man gi slipp på så mye annet rart. Enhver god sosialist må forstå at det er til det beste for de svakeste i samfunnet at staten driver med så lite som mulig utenom dets kjerneoppgaver!
8) Hvor mye skal vi egentlig bekymre oss for fremtidige generasjoners finansielle utfordringer?
Norge bruker nå enorme summer på infrastruktur samt forskning og utvikling. Hvert år øker realkapitalen i den offentlige sektor med 60-70 milliarder kroner. Jeg har tidligere tatt til orde for at begrepet ‘bruken av oljepenger’ bør korrigeres for økningen i offentlig realkapital fra det ene året til det neste. Da kappes oljepengebruken motsvarende et halvt prosentpoeng.
9) Burde vi kanskje dele ut oljeformuen? Kvitte oss med hele greia?
En kald vinterkveld i januar i år satt småbarnsmoren Lise med strikkelue og boblejakke på omkranset av sine barn, mysende på Dagsrevyen i stearinlys, i det en kald middag med bikkjemat ble fortært. Der kunne hele familien følge med på den norske regjeringen brukte oljepenger på å varte opp Taliban-ledelsen med alskens godsaker, fløyet inn til Holmenkollåsen på skattebetalernes regning. Skattebetalere som Lise.
Kanskje hun heller ville ha sin families andel av oljefondet utbetalt? For Lise og hennes tre barn ville det utgjøre 10 millioner kroner.
Her er en Påskenøtt: Hva tror du hun ville ha valgt?
A) Bikkjemat, Taliban og et velfylt oljefond
B) Torsteins 20 retters, Haaheim gård, og et tomt hvelv på Bankplassen