Du vil ikke finne mye om slikt i dagens norske avisoverskrifter, men mandag fikk verden en meget viktig nyhet. Antall fødsler i fjor var det laveste i Folkerepublikken Kinas historie. Bare 10,6 millioner fødte, ned fra en historisk topp på 30 millioner på midten av 1960-tallet og nesten 20 millioner ved sekelskiftet. En trend noen klare implikasjoner.
Men først, hva skyldes denne nedgangen? Ekspertene er som alltid uenige, men høyere utdannings- og inntektsnivå hos kvinner, økende urbanisering som gjør det mer kostbart å ha barn, kulturelle holdninger som gjør at jentebarn aborteres bort, skepsis til kvinner over tredve som ansees å være for gamle til giftemål, samt krav fra svigerforeldre om at menn må eie en leilighet før giftemål kommer på tale med deres datter, får alle noe av skylda for nedgangen. Kommunistpartiet er også bekymret for at de populære K-pop bandene (fra Korea!) med sin adrogyne utstråling ikke er macho nok forbilder for kinesiske gutter. Videospill får her også skylda for at gutter ikke er aktive nok, som spill får i de fleste andre land. Jentene får bare ikke tak i nok reelle mannfolk!
Myndighetene forsøker å snu denne nedadgående trenden med mange inngrep i økonomien. Ikke bare ved å oppheve ettbarnspolitikken , men ved å stimulere par til å få både to og tre barn. Mange av de tiltakene som de ellers griper til, enten det er kampen for å få ned boligprisene, for å gjøre utdanning billigere, for å hindre videospill, eller forsøk på å sette stopper for en bevegelse som oppmuntrer ungdom til sløv passivitet (uttrykt ved ”laying flat” fenomenet), drives av disse demografiske endringene.
Over tid vil denne demografiske transformasjonen snu opp ned på Kina. Allerede i år er det sannsynlig at Kina får sitt første år med absolutt nedgang i folketallet. I 2021 var det nedgang i aldersgruppen 0-60 år. Bare antallet pensjonister var i vekst. Dagens 1,4 milliarder vil være på om lag 400 millioner om hundre år, hvis fertiliteten havner på om lag det halve av hva må til for å opprettholde befolkningens størrelse.
Sentraliseringen av befolkningen forsterker som nevnt tidligere denne utviklingen. Fertiliteten i Shanghai antas å være på 0,7 til 0,8 barn per kvinne. Med ønske om at barnet skal være en gutt, med overtallighet blant guttebabyer som resultat, blir det bare født en babyjente per tredje kvinne i disse byer.
Alle politikkområder preges av disse demografiske skiftninger. Makthaverne i Beijing frykter at Kina ikke rekker å bli rikt før befolkningen eldes. De frykter at tiden renner ut for en gjenforening (eller okkupasjon av Taiwan). Med noen av verdens dyreste boligmarkeder, forsøker de å få slutt på boligspekulasjon i håp om at prisene kan komme ned.
På den annen side er kanskje menneskehetens beste håp for å unngå en klimakatastrofe nettopp det at befolkningen på den nordlige halvkule skrumper.
For økonomien blir denne nedgangen skjebnesvanger. Om ikke så mange ti-år vil nedgangen i befolkningen gjøre det umulig å opprettholde dagens BNP-nivå i Kina. Eiendomsmarkedene vil krympe og bedriftene vil bli helt avhengige av automatisering for å kunne vokse. Råvareprisene vil falle og kinesere flest vil forsøke å spare seg til velstand, med bred nedgang i markedsrenter i det meste av den industrialiserte verden som uunngåelige resultat. I hvert fall i realrentene.
En fin analyse av effekten på rentene er her skrevet av Sindre Heyerdahl i E24.
Også vi her hjemme sliter med demografiske utfordringer. Også vi har for dyre boliger for sykepleiere, og dermed for en viktig gruppe som ikke bare skal hjelpe til med å føde barn på jobben, men også selv skal stå for sin del av barneproduksjonen.
Også vi sliter med pasifiserte gutter, og ungdom som så altfor tidlig havner utenfor skole og arbeidsliv. Også vi sliter med unødig sentralisering som bidrar ytterligere til redusert fertilitet. En kan nesten spørre seg hvorfor vi er så opptatt av å øke oljefondets verdi for det som ser ut til å bli en stadig svinnende befolkning.
Det viktigste i livet er tross alt selve livet.