Dragsuget til den globale høyrebølgen

Trolig får vi en ny regjering kommende uke. Radikale rødgrønne krefter som spiller på lokalpatriotiske strenger kommer inn i regjeringskontorene. Noe som ikke er et særnorsk fenomen. Tvert imot er denne type radikalisering noe vi ser over store deler av verden.

Etter at markedsliberalismens og globaliseringens høyrebølge har lagt seg, er det nå et dragsug av rødgrønn nasjonalisme over det meste av verden som trekker oss tilbake i tid.

I Kina har kommunistpartiet iverksatt flere tiltak for å sikre både sitt eget og Kinas fremtid. Vestlig litteratur fjernes nå fra skoler og universiteter, mens kommunistisk litteratur, blant annet fra partilederen selv, blir pensum. Den gigantiske og svært så suksessrike IT-industrien skal fremover tøyles, og eiendomsmarkedenes ville spekulasjon bringes under kontroll.

Landet blir mer lukke ,og den store leder selv, Xi Jinping, har knapt nok reist utenlands siden koronapandemien fikk sitt utbrudd i Wuhan.

Miljøarbeidere er snart de eneste opposisjonelle i landet som fortsatt tolereres, og til dels oppmuntres, av myndighetene i Beijing. Xi Jinping er smertelig klar over Kinas utfordringer med forurenset matjord, elver og luft, samt hvor viktig kampen for å begrense CO2-utslipp er.

Barnefamilienes skjebne bekymrer Politbyrået all den tid fødselstallene stuper, mens mange unge klager over hvor vanskelig det er å skaffe seg egen bolig. Sterke bånd legges det derfor på private og kostbare undervisningstilbud, som gjør det så vanskelig for folk å satse på å få mer enn et barn.

Årets mantra i Kina er ‘common prosperity’, et slagord som både den amerikanske presidenten og Arbeiderpartiet kunne ha tatt i bruk.

I USA har Donald Trump forlatt det Hvite Hus, men fokuset på ‘America First’ er like sterkt hos president Joe Biden som hos sin forgjenger. Biden har aldri vært noen tilhenger av kriger i Langt-vekk-i-stan og noe av årsaken til hans iver etter å komme seg vekk fra Afghanistan er hans inngrodde mistillit til utenlandske krigseventyr.

Fremover skal det satses på oppbyggingen av USAs infrastruktur og bedring av barnefamilienes kår. Miljøarbeid skal intensiveres. Noe av det første den nye presidenten gjorde var å skrinlegge den allerede påbegynte oljerørledning Keystone, som skulle gå fra Kanada til Texas.

Storbritannia har en konservativ statsminister, men nylig innførte Boris Johnsons regjering store skatteøkninger for å styrke helsetjenesten. Britene får nå det høyeste skattetrykket siden 1950.

Og i Tyskland later det til at en rødgrønn koalisjon tar over etter Angela Merkels konservative parti, ved valget 26. september. De Grønne har 18 prosents oppslutning ved de siste meningsmålingene. Også i Tyskland er skolen et sentralt tema i valgkampen.

Det burde derfor ikke være noen stor overraskelse at det også her hjemme er duket for et skifte vekk fra konservative eliter, som er lommekjent i Brussel og Washington, men som ikke vet at Finnmark har sykehus, til en yngre og mer uerfaren garde som har store vyer for distrikter, miljø og statlige inngrep i næringslivet. Barna skal få bedre og billigere tannhelsetjenester og den såkalte ‘Høyre-skolen’ skal reformeres.

Det kan være tilfeldig at alt dette skjer samtidig i så mange land, men den verdensomspennende fremgangen for sosialistiske løsninger kan også ha sammenheng med globale faktorer som:

– Den sterke veksten i aksje- og eiendomsverdier som kom under korona-krisen, med større ulikhet folk imellom som resultat

– Miljøkrisens mange utslag i sommer

– Korona-pandemien

Og sosialisme ser mindre farlig ut etter at folk flest erfarte at både budsjettunderskuddene i offentlig sektor kunne eksplodere, og rentene forsvinne, uten at samfunnet tok skade av slikt. Null i rente gir det offentlige store muligheter til å satse.

Akkurat hva den nye norske regjeringen kommer til å finne på er uklart, men det blir nok en blanding av tiltakene vi har sett i andre land. Helsevesen, barnefamilier og distriktene prioriteres, mens skattene på rike mennesker økes.  

Den nye regjeringen må ganske raskt vinne tillit i de delene av næringslivet som skal betale regningene og stå for det grønne skiftet. Det er en fare for at boligbyggingen strupes hvis eiendomsskattene økes for mye. Husholdninger som er usikre på sitt skattetrykk og renteutgifter, kan også bli mer forsiktige i sin pengebruk. Siste faremoment er korona-viruset som lusker i bakgrunnen, klar til å mutere seg til noe verre enn det vi har å stri med i dag.

Gjengen som skal ta over, må ta det litt med ro. I løpet av kort tid får vi både en ny regjering og en ny sentralbanksjef. Det er ikke noe poeng å komme med en serie overilte reformer før jul, hvis regjeringen har som ambisjon å sitte i åtte år.

De borgerlige partiene får fremover mye tid til ettertanke. De ministrene jeg traff under Arendals-uka virket intetanende om disse understrømmene, som nå skyller dem ut av regjeringskontorene.

Rives du med ut til havs av dragsugene til store og lange bølger, er det klokt å la seg drive med og ikke slite seg ut ved å forsøke å kjempe seg tilbake til stranden. Og de rødgrønne dragsugene har virkelig sterke krefter i seg, globale som de er. De borgerlige partier har etter valget od tid til å pønske ut en ny politikk, med mindre de skulle overvinne elendige odds og faktisk vinne frem også denne gang.

GODT VALG!