Utsiktene for norsk økonomi

I fjor vår, da koronapandemien slo inn over de vestlige økonomier med full kraft, skrev Lawrence Summers en kronikk hvor han sammenlignet utfordringen ved det å lage prognoser i disse tider med det å spå fremtiden i de første månedene etter første verdenskrig (1914-1918). Det var den gang vanskelig å se hvordan 1920-tallet ville forløpe seg. I dag har vi liknende utfordringer med å spå den økonomiske utviklingen i et ti-år hvor koronaen har kommet for å bli.

Her vil jeg meget kort skissere et scenario for næringsutvikling, arbeidsmarked, lønnsvekst, eiendomsmarkeder og kredittmarkedene – i de nærmeste koronaårene.

Først må jeg gjøre noen forutsetninger om virus & vaksiner. I skrivende stund har vi en R over 1 i mange land. I Oslo er det i dag 2,31 ifølge FHI. Samtidig har vi fått meldinger om at vaksinene ikke er like effektive mot den nye delta-varianten, som de var mot tidligere mutasjoner av koronaen.

Fremover, tenk frem til 2025, vil jeg derfor legge til grunn at vi fortsetter å ha mellom 100-1000 smittede per dag, med vaksiner som har en effektivitetsgrad på 80-90 prosent.

Nye varianter og vaksiner kan komme til. En streng nedstengningsstrategi kan gi en ny pause i den økonomiske veksten, før aktiviteten spretter opp igjen, etter at smitten er slått ned.

Men jeg tenker meg altså at Norge ikke stenger ned på nytt, nær sagt uansett hvordan det måtte gå med smitte. Jeg forutsetter også at delta- varianten blir den verste, om ikke den siste.

Første tema: Hvordan blir næringsutviklingen (og arbeidsmarkedet) i dette scenario?

Med vedvarende betydelig smittefare, og god, men ikke perfekt beskyttelse, vil trolig den kortsiktige arbeidsinnvandring og interkontinentale reiseaktivitet, begrense seg selv. Industrien må ta i bruk flere nordmenn. Nordlys-turismen kommer heller ikke tilbake i samme omfang som før. Ei heller konsert- og uteliv. Mange musikere, kelnere, sommelierer med flere må omstille seg. Og aller helst bør de komme seg over i industri og bygg & anlegg.

Dette blir da et scenario hvor industrien er i førersetet når det gjelder lønnsveksten. Frontfagsmodellen, hvor industrien setter rammen for de øvrige lønnsoppgjørene, bør da kunne videreføres. Og beholder vi den kollektive fornuften vi har hatt i alle år, blir lønnsveksten nær utlandets 2-3 prosent per år frem til 2025. Veksten i konsumprisene forblir moderat.

I et slikt scenario, med vedvarende smittefare (og vaksiner), så vil eiendomsmarkedene preges av det nye arbeidslivet. Det blir et dårligere utleiemarked for både bolig og kontor i storbyene. Det blir mye hjemmekontor, og folk vil flytte ut av byen, også fordi det er der industrien holder til. Alt dette taler for at boligmarkedene i byene vil bli svakere enn ellers i landet. Og med en gjennomsnittlig prisvekst for boliger på landsbasis som følger lønnsutviklingen på 2-3 prosent per år, kan vi få lengre perioder med negativ nominell prisvekst i de svakeste boligmarkedene. Kanskje i byer som Oslo og Tromsø.

Hyttemarkedene vil forbli sterke all den tid sårbare nordmenn vil forsøke å beskytte seg mot smitte ved å feriere hjemme i Norge.

I verdiforstand er det byene som veier tyngst i beregningen av boligformue og boliggjeld. Svak boligprisutvikling i byene kommer til å gi oss en nedgang i veksten til husholdningenes boliggjeld. Kredittveksten vil i så fall falle markert tilbake mens spareraten vil holde seg høy.

Og da er det ingen grunn til å gjøre noe med renta frem til 2025. Tvert imot er det helsefarlig å stramme til for mye i disse år.

Alt dette i mitt scenario som jeg fortalte om i dag her Arendal. Et innlegg som kommer på etter 23:45 i denne video.