I løpet av en herlig uke i en av Sørlandets vakreste perler – ARENDAL – vandret jeg mellom valgboder og kafeer i finværet. Treffende på gamle kjente; politikere, bankfolk og journalister, kom jeg til å tenke på 70-talls musikk. Justin Bieber-fans får ha meg unnskyldt, men 70-tallet var populærmusikkens storhetstid. Dyktige musikere av alle slag lærte den gang av hverandre, og skapte ny fantastisk musikk, i mange genre. Kreative utvekslinger av ideer skjedde i rasende tempo, helt uten bruk av internett.
Noe lignende opplevde jeg i Arendal der jeg vandret fra den ene debatten til den neste. Hver debatt ga meg noe nytt, nesten som om jeg var en lærenem musiker vandrende fra konsert til konsert på 1970-tallet, på jakt etter nye impulser.
Men økonomen i meg ble også slått av det manglende helhetsperspektivet, veien fra mikro til makro ble for lang for de fleste.
Norge lever i eldrebølgens æra hvor overinvesteringer skaper systematiske deflasjonstendenser, enten de kommer i form av boliger, bruer eller fjøs. Ingen av de politiske partier eller organisasjoner ser ut til å ha tatt innover seg at jo mer de bruker, investerer og regulerer desto sterkere blir utsiktene til prisnedgang.
Og nei, nei og atter nei. Det er i år ikke behov for hverken skatteøkninger eller renteoppgang. Kredittveksten er moderat, vi har 140 000 arbeidsledige, og inflasjonen er langt under det målet som Norges Bank sies å styre etter. Boligprisene later til å falle resten av året. I dag fikk vi mer gla’nytt i form av lønnsnedgang i industrien i andre kvartal. Det er kun takket være en ekstremt svak kronekurs at vi fortsatt har noen glør igjen i det norske inflasjonsbålet.
Selv holdt jeg Arendalukas mest skandaløse innlegg, der jeg sa noe sånt som at det er bedre å bare dele ut penga, enn å bruke dem på alle mulige tiltak. Hvis en politiker ønsker at folk skal bo i distriktene, må hun bare betale for det – gi bostøtte – ikke surre med fjøs, nye boliger, tunneler og jernbane.
Det var ikke mangel på fromme ønsker om å gjøre verden bedre. Alle jeg hørte på er bedre og mer intelligente mennesker enn meg selv, med oppriktige håp om å hjelpe Norge bli et bedre samfunn. Derfor er det litt hjerteskjærende å fortelle:
Mange av våre krigsinnsatser utenfor Europa har slått feil. Bruk av hundretalls milliarder av kroner opp gjennom årene har bare avlet kriser og tragedier i Libya, Libanon, Midtøsten og nå sist i Afghanistan. Her har de vestlige (i hovedsak amerikanske) innsatser beløpt seg til om lag 1 000 milliarder kroner per år, motsvarende 30 000 per innbygger, eller fem ganger Afghanistans BNP.
Kanskje det hadde vært bedre å bare ha delt ut penga til folk flest?
Noe vi burde lære av her hjemme.
Det er skadelig for distriktene å få masse nye billige fjøs, boliger og næringsbygg der det er overkapasitet i utgangspunktet.
Bedre enn å gi investeringsstøtte til bøndene er å gi bostøtte, apanasje eller betaling for landskapspleie. Overføringer som er uavhengige av produksjonsvolum. Den veien vi nå humper av gårde på leder til et langt mer effektivt landbruk enn vi har i dag, men med tilsvarende nedgang i antall bønder.
Øker du kunstig boligmassen i et fraflyttingsstrøk kan du utløse et krakk i bruktboligmarkedet, og dermed påføre en allerede fattig lokalbefolkning store økonomiske tap.
Det å stoppe oljeproduksjonen og la lett tilgjengelig Nordsjø-olje bli liggende i bakken, slik at de norske utslippene kuttes, ser ut til å være en brillefin ide. Men norske oljekutt, før grønne energibærere har fått vokst seg store nok, kan gi sterk økning i globale CO2-utslipp ved å stimulere til skitnere former for energiproduksjon i andre land.
Det å øke skattene, slik at rikingene ‘kan tas’ vil trolig over tid bare lede til lavere skatteinngang i kroner og øre ved at våre mest produktive borgere flytter ut av landet.
Norges Bank kan bare gi opp å nå inflasjonsmålet. Noe de tilsynelatende har gjort for lengst. Renta skal jo nå i september settes opp, til tross for at kjerneinflasjonen, som jo er langt under målet på 2 prosent, fortsetter å falle. Og når de setter opp renta i unøde, blir folk i fremtiden naturlig nok mer forsiktige i ett og alt, noe som uvilkårlig vil presse frem nye rentekutt på sikt.
Jeg hørte også på en debatt om musikernes sørgelige skjebner. Musikere av alle slag har grunn til å klage over sine lave inntekter, men det er en bjørnetjeneste å gi dem særtilskudd slik at stadig flere musikanter fortsatt kan slå på trommer, synge og spille så vakkert på trompet til stadig lavere gasjer for et svinnende publikum.
Sannheten er at med farlige korona-varianter til stede overalt i Norge vil kulturlivet aldri komme tilbake i den toppformen som det var i før korona. Nei, kulturarbeidere må få hjelp til omskolering. Komme seg over i helse og omsorg, der vi trenger mange nye hender. Det er bare så altfor lite vakker musikk i norske gamlehjem.
Det er i en viss egeninteresse jeg foreslår dette. Skal jo dit selv i en ikke så fjern fremtid. Håper om noen år å kunne høre gode låter fra 1970-tallet der jeg sitter i go’stolen og klaprer med gebisset.
Forhåpentligvis får jeg da høre denne perlen, som for meg var sommerens Arendalslåt.