Norges Banks bidrag til finansiell stabilitet

Speculators may do no harm as bubbles on a steady stream of enterprise. But the position is serious when enterprise becomes the bubble on a whirlpool of speculation. When the capital development of a country becomes a by-product of the activities of a casino, the job is likely to be ill-done.- John Maynard Keynes

Jeg har en bekjennelse å komme med. Etter mer enn 30 år som makroøkonom lar jeg meg fortsatt overraske av konjunkturene. Spesielt nedgangstider kommer alltid overraskende. Man skulle så gjerne hatt en regulator som alltid til enhver tid ga oss en fornuftig mengde risikovilje, helst ved hjelp av en sentralbank som klarte å finstyre den økonomiske aktivitet.  

Hvis en sentralbank ønsker å få en økonomi ut av en lavkonjunktur, må den stimulere så mye at den økonomiske veksten blir sterkere enn normalt. Og skal den tøyle en høykonjunktur, må den tvinge publikum i kne ved hjelp av stram pengepolitikk. Slår sentralbanksjefen for raskt om fra stimuli til innstramning, oppstår det finansiell uro, hvor djevelen tar sinkene som ikke klarte å henge med på svingningene.   

I fjor gikk Norges Bank ganske langt i å forsøke å hjelpe den økonomiske veksten. Renten ble satt ned til rekordlave null (fra halvannen prosent), med prognose (intet løfte) om at der skulle renten bli liggende i lang tid fremover. Ikke så rart at folk tok mye risiko gjennom fjoråret.

Med en klar nedgang i smitte, fortgang i vaksineringen av befolkningen, og rekordsterke eiendoms- og aksjemarkeder så Norges Bank ved juni-møtet sitt snitt til å heve rentebanen. Nå skal foliorenten raskt føres tilbake til der den var før pandemien slo inn over Norge. Raskt og mye skal rentene opp!

I går fikk vi tall for boligprisene i den normalt svake juli måned. Ingen store overraskelser her, med en nedgang på om lag ett prosentpoeng. Prisene i Oslo falt som ventet for femte måned på rad.

Blir det ikke noe prisoppgang i august er boligmarkedet definitivt på hell.

Og boligmarkedet i Norge er i skrivende stund svært så sårbart for en korreksjon. De færreste boliger i Norge av i dag lønner det seg å drive utleie på, med mindre prisene fortsetter å stige. De er på PONZI-stadiet skal en følge Hyman Minskys tankeskjema; uten noen klar forankring i bruksverdiene, eller leiemarkedene. Kun drevet av håp om videre prisoppgang.

Dette trenger ikke gå så galt hvis man tar tiden til hjelp. Lønninger og husleier vil om noen år kunne stige nok til å forsvare dagens nivå på boligprisene. Men skulle noe dramatisk skje i høst, for eksempel takket være vår sentralbanks rentesetting, kan de manglende kontantstrømmene til nye boligeiere tvinge frem salg fra sårbare boligeiere.

Det ovennevnte sitat fra Keynes har jeg alltid i tankene når jeg skriver om finansiell stabilitet.

Spørsmålet en sentralbanksjef alltid må stille seg i en konjunkturoppgang er om vi er kommet over i en overopphetet jobbetid hvor mange blir rike på det å snakke opp aksjer, kryptovalutaer og boliger.

I vinterukene kunne jeg se en fare for at noe slikt var i emning. Umulig er det å vite sikkert, men prisingen småleiligheter i Oslo mm i februar kunne tale for at deler av samfunnet var preget av en spekulativ fråde.

Men i dag?

Nok en gang: det er umulig å vite med sikkerhet, men jeg klarer ikke se noen fare for at ting tar helt av nå, eller til høsten. Har kanskje ikke gode nok analytiske briller, men slik er det nå en gang min vurdering: Norsk økonomi preges ikke i august av en spekulativ boble. Arbeidsledigheten ser ut til å ha stabilisert seg på om lag fem prosent. Kredittveksten i næringslivet er litt lavere enn normalt. Gjenåpningen av samfunnet går med skate skritt fremover.

Tvert imot ligger jeg våken med tanke med den kumulative kraften av alle de gode gjerninger ‘ansvarlige politikere’ og sentralbanksjefer ha tenkt å gjennomføre det neste året. De kan gjøre stor skade på en verdensøkonomi som kanskje ikke lever av spekulasjon, men som definitivt ikke tåler et globalt aksjekrakk.

Norges Banks bidrag til den finansielle stabilitet i en slik situasjon, hvor den største fare er en destabiliserende nedgang i aktivaverdier globalt, med deflasjon og nedgangstider som resultat, er å holde renten i ro.

Var jeg sentralbanksjef ville jeg latt rentevåpenet ligge, og heller brukt litt tid på å fortelle det norske folk om faren for nye nedgangstider. De kan bli ille. Virkelig ille. Og det allerede til vinteren hvis alle land snur samtidig fra sterke stimuli til å stramme inn.

Men hva vet jeg, nedgangstider kommer alltid overraskende.

Alltid uansett.