Et Nord-Øst Asiatisk perspektiv på ståa

Ubemerket i vestlige medier satte Tesla i forrige uke ned prisen på en ny versjon av sin X-modell (den med måkevingene) til 400 000 kroner på det kinesiske marked. En bil som tidvis har kostet én million kroner (eller mer) i Norge.

Det er litt merkelig ikke sant? Det i et land med 8 prosent årlig vekst i prisene på produsentvarer.

I Japan gikk om lag samtidig et livselskap ut og fortalte sine kunder at de fremover kunne regne med en minimumsavkastning på 0,25 prosent per år, ned fra et løfte på 1,25 prosent. Japanerne antar at rentekuttene og de kvantitative lettelsene som vi har sett rundt omkring i verden det siste år, bidrar med lite, eller ingenting, til arbeidernes produktivitet eller bedriftenes langsiktige fortjenestemuligheter. Stimuli av ulike slag har bare blåst opp verdien av alle eksisterende foretak og prosjekter. I japanernes øyne har den sterke utviklingen på verdens børser i år bare stjålet avkastning fra fremtiden.


Mange analytikere har latt seg forundre over at rentenivåene i USA er så lave som de er. Den late renteanalytiker kan bruke den amerikanske 30 åringen som rettesnor for det langsiktige amerikanske rentenivået. Denne ligger på om lag to prosent, som innebærer en langsiktig realrente på om lag null, hvis du tror at inflasjonen stabiliseres nær målet til den amerikanske sentralbanken.

Men i en verden hvor Europa og Nord-Øst-Asia (Stor Kina, Korea og Japan) holder systematiske spareoverskudd på 500-1000 milliarder dollar per år, er null neppe en for lav realrente. Jo mer amerikanerne forgjelder seg, desto lavere vil realrentene måtte synke.

Mange har en lei tendens til å snakke om at i fjor hadde vi en resesjon, med en påfølgende konjunkturoppgang, for deretter å dra analogier til tidligere svingninger i konjunkturene. Men det vi har vært igjennom det siste halvannet året er egentlig noe helt annet enn din typiske konjunkturoppgang. Ikke en tradisjonell sykel med nedgangstider etterfulgt av nye konsum og investeringsbølger som topper seg etter noen år. Nei, heller en bryter som ble slått av, og som nå slås på igjen.

2020 ga verdensøkonomien en pause, for så i år å komme gradvis tilbake til hektene igjen. En prosess som er ferdig i verdipapirmarkedene og boligmarkedene overalt, men som fortsetter for fullt i de globale arbeidsmarkedene. I hvert fall var det det jeg trodde inntil fredag i forrige uke.

For det er noe på gang i Kina. Ganske så overraskende for Kina-eksperter så kuttet den kinesiske sentralbanken egenkapitalkravene til bankene fredag ettermiddag. Noe de sjeldent gjør. Et tiltak som varsler at Kina er på vei inn i en ny sykel med pengepolitiske lettelser for å hindre et nytt økonomisk tilbakeslag.

Hvorfor gjorde de det, hvis økonomien vokser med 8-10 prosent i år, slik de fleste spådde så sent som ved Folkekongressen i vår? Og hvorfor slik hast? Kuttet i reservekravene kom helt ut av det blå.

Det vi kan lese om i dag er småbedrifter i smauene til kinesiske byer som sliter med manglende avsetningsmuligheter og økende kostnader. At boligboblen fortsetter å ese ut, noe som gjør investorer overalt nervøse, og at President Xi Jinping ber folk forberede seg på mulige kriger, både på handelsfronten (med de vestlige land) og med varme våpen (mot Taiwan). De kinesiske børsene er under press, blant annet som følge av Beijing strammer grepet rundt landets teknologigiganter.

Men kanksje det bare er en bryter som ble slått av i fjor, og på i år? Kina var først ut i korona-krisen, hadde den sterkeste gjeninnhentingen, og vil da naturlig nok ventes å være tidlig ute med å se en demping av den økonomiske veksten. Et stadium de ser ut til å ha nådd i forrige uke. Lysene i Kinas økonomi slukkes ikke nå i sommer, de dimmes.


Min arbeidshypotese er at myndighetene i nær sagt alle vestlige land, også i Norge, kommer til å stramme til for tidlig, både i penge- og finanspolitikken, fordi de tror den gjeninnhentingen som er godt underveis er begynnelsen på en god, gammeldags selvforsterkende oppgangsperiode. Et oppsving som må tøyles av høyere renter, reduserte kvantitative lettelser og strammere finanspolitikk. Så feil kan de ta.

Kina er ingen kanarifugl i verdensøkonomiens kullgruve, men har tyngde nok til å ramme oss alle. Det er verdensøkonomiens vekstmaskin nr. 1. I årene etter finanskrisen har landet alene stått for mer enn halvparten av veksten i verdensøkonomien. Og landets enorme overskudd på driftsbalansen har vært med på å holde alle vestlige borgeres lånerenter nede.

Det er lett å tenke seg at også andre land tar en slags vekstpause etter at gjeninnhentingen er over. Vesten kommer trolig i 1. kvartal 2022 til å være der det kinesiske konjunkturbildet befinner seg i dag, med en ny vekstpause på gang. Bedrifter og husholdninger stopper litt opp for å gruble over hvordan den nye hverdagen blir.

En ny hverdag vil gry hvor alle må leve med litt nye varianter av korona, men også nye medisiner som forhåpentligvis finnes overalt. En tid uten sterke vekstimpulser, som titt og ofte kommer til å kreve nye stimuli fra myndighetenes side.