Årsaken til at de lange realrentene er så lave

I mitt hode finnes det to typer makroøkonomer i rentemarkedene: Bøtteøkonomene og badekargjengen. Men mer om det senere.

Rett før pandemien slo inn over verdensøkonomien kunne japanerne feire 20-årsjubileet for nullrentepolitikken som begynte i 1999. Programmet for direkte inngrep i kreditt markedet, ved kjøp av verdipapirer og direkte lån, såkalte QE-program, kom et par år senere. Tiltak som var ment å være svært så midlertidige inngrep i økonomien.

Men japansk økonomi kom aldri tilbake til en situasjon hvor man kunne systematisk stramme inn på pengepolitikken. Tvert imot ble økonomien avhengig av stadig større pengepolitiske stimuli.

I dag har makthaverne i Tokyo mer eller mindre gitt opp. Man holder fast ved inflasjonsmålet på to prosent, men gjør ikke noe mer enn man allerede har satt i gang for å få det til. Forhåpentligvis skjer det et eller annet, en eller annen plass i verden som muliggjør en bitteliten renteheving, men oddsen for at noe sånt skal skje er lite sannsynlig. Tilnærmet samme odds som du har i Lotto vil jeg tro.

Lite oppmerksomhet har det fått i norsk media at Den Europeiske Sentralbanken (ESB) nylig la fram en ny pengepolitisk strategi. Fremover har også de to prosent inflasjon som mål, men lover ingen nye tiltak som skal hjelpe Euro-landene å nå dette inflasjonsmål. De sier tvert imot at de ikke har tenkt å iverksette noen nye tiltak selv om inflasjonen er forventet å forbli langt under målet i overskuelig fremtid.   

På samme måte som i Japan, velger altså ESB å sitte rolig og håpe på at et eller annet som skjer utaskjærs skal kunne gi inflasjonsimpulser. Det tillates at folk sparer for mye til at innenlandsk etterspørsel blir sterk nok til å sikre full sysselsetting. Det er kun store overskudd i utenrikshandelen som sikrer enn noenlunde fornuftig økonomisk utvikling i Europa og Japan.

Og Norge? Også vår sentralbank har to prosent i inflasjonsmål som de ikke har tenkt å prøve å oppnå i overskuelig fremtid. Også vi skal satse på å øke våre handelsoverskudd i tiden fremover for å sikre full sysselsetting her på berget.

Men med sin passivitet så er begge disse enorme økonomiske områdene – verdens tredje og fjerde største økonomier – med på å hindre at den økonomiske veksten globalt tar seg markert opp på varig basis. I sum har vi enorme overskudd på driftsbalansen mot utlandet – nesten 1000 milliarder dollar i året.

Og hvem står for det lånefinansierte importoverskuddet? Jo, i hovedsak USA, pluss noen få andre, mindre viktige, dollar- og pund-økonomier.

Det er ikke nødvendigvis så idiotisk å drive på med systematiske underskudd i utenrikshandelen og suge til seg verdens sparepenger. Dette er land som betaler med sin egen valuta, sine egne dollar og pund. Penger som trykkes opp og sendes til japanske og europeiske kreditorer, som jo da også tar på seg valutarisikoen knyttet til sine utlån. Jo mer gjeld amerikanerne og britene tar opp, desto lavere rente og svakere valutakurs er det fornuftig for dem å ha.

Vårt eget Oljefond gjør det samme. Låner ut penger til USA uten å motta renter, men med valutarisikoen i behold.

Akilleshælen til denne strategien, hvor amerikanere tillates å fråtse i andre folkeslag sine sparepenger, er om dollaren skulle bli så sykelig svak at kreditornasjonene stopper sine utlån. Men den gang ei, dollaren er i dag meget sterk.

Tross alt, hvor skal vi ellers gjøre av spareoverskuddene våre? Oljefondet har faktisk nylig økt sin eksponering mot USA.

Og det er her jeg tror vi må komme inn på forskjellen mellom bøtter og badekar. Bøtteøkonomene fokuserer på innenlandske forhold. Badekarøkonomer innser at alle verdens pengemarkeder henger sammen, med en realrente som dannes av summen av alle verdens spare- og lånebehov. En realrente som dannes av summen av alle nasjonale sparebøtter.

Og det er egentlig litt tullete å forbli en bøtteøkonom i den nye æraen. Man kan liksom ikke bare se på, kommentere og analysere handelsstrømmer på tvers av landegrensene på den ene side, og på den andre side lage renteprognoser basert på innenlandske betraktninger.

I skrivende stund koser jeg med amerikansk finans-TV: Bloomberg og CNBC. Her er alle ekspertene bøtteøkonomer.

  • Renta må opp all den tid både BNP-veksten og inflasjonen i USA er sterk
  • Nei, den må være lav fordi arbeidsledigheten i USA fortsatt er høy

Nei, de fleste amerikanske renteanalytikere er for provinsielle. De må lære seg å tenke globalt.

Det er den globale pengeflyten som bestemmer alle våre lange renter, valutakurser, kredittpriser og aksjeverdier. Først når du resonnerer om hvordan disse pengestrømmene flyter er du blitt en badekar-økonom. En moderne økonom.

I sommer har som sagt europeerne bestemt seg for å akseptere at de forblir avhengige av økt eksport for å skape velstand hjemme. Norge gjør det samme.

Motsatt er amerikanerne nær ved å innføre nye offentlige satsinger på infrastruktur, klimatiltak, bedre barnehager, større trygder og nye skoler. Det meste lånefinansieres til kraftig negative realrenter. Finansieres av andre folkeslag. Også av norske skattebetalere.

For amerikanerne er det heller ingen fornuft i å tilby sine kreditorer noe annet enn negative realrenter i årene som kommer. Hva er det verste som kan skje? At dollaren faller, til glede for amerikanske eksportbedrifter?

Europeere og japanere som gnikker og gnir på sine mynter og pengesedler får bare ta til takke med hva de globale realrenter måtte bli. Fanget som de er i verdens globale finansielle badekar. Fanget som også vi er med vårt fokus på Oljefondets saldo.