Når kapital ikke er noen knapp faktor lenger

Jeg kan huske at min far fortalte om valutarådsmøter i Norges Bank på 1950-tallet. Der allokerte man amerikanske dollar til de verft på Vestlandet som trengte dem som mest. Det var utbredt valutamangel den gang. Men Norge var relativt godt stilt takket være sine skipsfartsinntekter. Resten av Europa led av det som ble kalt ‘the dollar gap’. Manko på den hardeste valuta av dem alle – den allmektige amerikanske dollar. Hard valuta var eT knapphetsgode for alle europeere.

I dette årtusen har imidlertid vedvarende gigantiske underskudd på den amerikanske handelsbalansen sørget for at de fleste modne land har mer enn nok dollar i sine valutareserver. Innenlands sparing har også tatt seg opp tilstrekkelig i de fleste land til å finansiere både fornuftige og ulønnsomme prosjekt.

Vi har gått fra en æra med kapitalknapphet, hvor flinke mennesker og gode prosjekter slåss en desperat kamp for å få tak i finansiering, til en tid hvor kapitalen desperat leter etter flinke mennesker som kan ta dem i bruk. Avkastningskravene til nye prosjekter er gruset. Aksjekursene har gått til himmels.

Men mye av det gamle tankegodset fra 50-tallet henger igjen hos våre toppøkonomer. Nylig kunne finansministeren feire at underskuddet på fjorårets statsbudsjett ble 40 milliarder kroner mindre enn man trodde så sent som ved juletider. Penger som man nå kan sette til side i tyske statsobligasjoner. YIPPI!

Haken er at disse sikre statspapirene har negativ rente, med garantert tap som resultat. Vedvarer de negative rentene til evig tid, og alt tyder på at så vil skje, så blir midlene helt sikkert borte. Det er kun et spørsmål om tid. Skulle rentene stige får vi også kurstap. Tap blir det åkkesom.

Derfor har jeg sans for forslagene om å bruke mer av pengene våre på innenlandske investeringer. Formelt har vi høye avkastningskrav på offentlige investeringer. For jernbaneinvesteringer er de for eksempel fem prosent pro anno. Et nivå satt i en tid med kapitalknapphet, men altfor høyt i en verden hvor avkastningskrav er gruset. Litt merkelig å se at jernbanespor skifter fra å ha lave avkastningskrav til høye, bare de passerer svenskegrensen.

Jeg har også sans for å investere i produksjonen av vår knappeste ressurs – mennesker. Fremfor å bare kaste bort sparepengene utenlands, kunne man tenke seg at man delte de ut til nordmenn som oppfører seg bra.

For eksempel kunne en fylle et par hundre tusen kroner på de private pensjonskontoene til hver kvinne som føder barn. Det ville hjelpe dem til å komme i gang med sparing, rette opp en stor urett som de påføres ved at de ofrer seg for felleskapet ved å føde og oppdra barn, og utjevne inntektene i samfunnet. Det haster. Norske kvinners fertilitet faller snart under 1,5. Et nivå som demografer sier vil gi selvforsterkende og uopprettelig nedgang i den norske befolkningen.

Det vil også være klokt å investere mer i skole og utdanning. I dag går det tusenvis av barn ut av den norske grunnskolen uten å kunne lese og skrive skikkelig. Ingen mulighet har de for å takle den moderne hverdag, noe som før eller siden vil bety økte sosialutgifter for den norske stat. Det er i sannhet få ting som kaster mer av seg enn å investere i human kapital.

Rikspolitikere og deres økonomer har dessverre ikke fått meg seg at verden er endret . Kake serveres, gledestårene triller, og hurra-ropene jaller hver gang vi makter å sende et uventet nytt lass med sparemidler ut av landet til dets sikre forødelse i europeiske statsobligasjoner. Politikere som vil styrke barnefamilier, bygge ut infrastruktur og investere tungt i barn og unge er derimot uansvarlige utgiftskåte fruer (selv om de skulle vise seg å være av hannkjønn).

Men det er disse ‘utgiftsfruene’ som har rett. Er det noe man bør renonsere på er det heller den tanketomme destruksjonen av norske sparemidler ved utenlandske verdipapirkjøp, ulønnsomme samferdselsprosjekt eller det ekstremt resurssløsende regjeringskvartalet som alle politiske partier vil skjerme fra kritisk innsyn. Penger kan med fordel pøses inn i kampen for bedre skoler, kamp mot utenforskap og voksenopplæring – også for våre toppøkonomer.

Den nye tid er kommet. Styrk gjerne barnefamiliene ved å gi dem en ekstra uke fri. Overfør gjerne betydelige midler til småbarnsmødre. Det er maktpåliggende å øke Norges humane kapital.

På 1950-tallet allokerte valutarådet i Norges Bank dollar. Og da jeg var barn kastet jeg på stikka. Har slutta med det nå. En ny tid rår. En tid hvor kapitalen er lett tilgjengelig, men hvor gode idéer og kloke mennesker er de reelle knapphetsfaktorer.