‘Long COVID’ er samlebetegnelsen på de sykdommer og plager folk sliter med lenge etter at de ble rammet av koronaviruset. Kroppen tok liksom aldri et realt oppgjør med viruset, og sliter med at sykdommen fortsatt henger ved.
Mye har endret seg i økonomien og samfunn som følge av pandemien, ett drøyt år etter pandemien traff oss.
Kina er det land som kom først inn, og som går først ut av koronakrisen. Men ikke alt er vel i Midtens Rike. Kinesiske detaljomsetningstall bærer bud om at selv etter at befolkningen og det meste av økonomien er friskmeldt så tar det tid å komme tilbake til hverdagen. Salget av varer under årets markering av deres ‘Golden Week’ var opp fra fjorårets feiring , men ned med hele 23 prosent fra samme periode i 2019.
I USA virker det som om mange som tidligere jobbet i lite attraktive yrker, ikke har noen hast med å komme tilbake til arbeidslivet, selv om de er friske. Holder denne aversjonen mot å jobbe seg i tiden fremover, vil BNP-veksten neppe bli like høy som analytikere flest har spådd (+6-7 prosent i år).
Sentralbankene ga alt de hadde i kampen mot pandemien. Nå lover Norges Bank oss at rentene normaliseres snart.
Noe den amerikanske sentralbanken for lengst har gitt opp å gjøre. Og nå i helgen var Den Europeiske Sentralbanken farlig nær ved å si det samme.
Gitt at valutakurser kun er relative størrelser vil signalene om slapp pengepolitikk i de store økonomiene, men renteoppgang her hjemme, naturlig nok gi en styrking av kronekursen. En styrking som vil pågå så lenge vår pengepolitiske livsløgn om stor handlefrihet i rentesettingen holder seg.
I kampen for miljøet skal tykke miljørapporter lages, store konferanser holdes, men det under forutsetning av at vi holder flyreiser – en enorm kilde til CO2 utslipp – utenom klimaregnskapet. Vår kollektive livsløgn.
Klimakrisen skal bekjempes med alle midler – men flyreiser er hellige. Nordmenn er bare nødt til å komme seg vekk fra hjemlandet. Vi flyr fire ganger så mye som en gjennomsnitts-europeer.
En livsløgn som blir mer absurd etter koronaåret. OK, så nå skal vi både lukke øynene for en svært så forurensende aktivitet, og også nå en dødelig en? Med importert smitte fra alle verdens hjørner som tvinger våre barn til langvarig isolasjon, noe som er til stor skade for deres mentale helse?
Den dag i dag er det ingen seriøs politiker som vil føre en politikk som på sikt får ned flytrafikken radikalt. De fleste selverklærte miljøvernere vil jo selv ut og se verden. Titt og ofte.
En annen seig livsløgn har vi i region/distrikts/boligpolitikken. Den kommer i ulike former:
- Ja, hva kan vel gjøres for bygdene, all den tid sentralisering er uunngåelig? Snufs
- Nei, nå må vi gjøre opprør, hytte med nevene og kjøre lass av skitt til politikerne
- Det er spekulantenes feil
- Skatteøkninger? Rentehevinger? Uff a meg
Vi har lenge slitt med politikere/bønder/forskere som lever ut sine livsløgner uten å ta tak i det åpenbare. Uten at noen av dem påpeker at sentralisering bare er den naturlige konsekvens av den regionalpolitikken de alle støtter sterkt opp om. Norge pøser på med ti-talls milliarder kroner i nybygg og infrastruktur i hovedstadsområdet.
En form for distriktspolitikk som skal sikre at Oslo skinner. Og gitt at yrkesbefolkningen ventes å være stagnant i årene fremover, vil satsinger i Oslo måtte være på bekostning av utviklingen i resten av landet. Uten befolkningsvekst av betydning er og blir regionalpolitikken et nullsumspill.
Men også denne løgnen har korona gitt varig mén. Det viser seg at det går helt fint å gjøre mye kontorarbeid fra hjemmekontor. Regjeringskvartal mm kan egentlig settes opp hvor som helst i Norge, med folk som Zoomer inn fra hele landet til sine ulike møter hver morgen klokken 0800.
Av hensyn til CO2 utslipp, til økonomi og smitte kunne vi tenkt annerledes. Vi kunne ha flyttet det meste av statsadministrasjonen ut av Oslo sentrum. Ti-talls milliarder kroner kunne spares i byggekostnader, og køkostnader inn til hovedstaden. Boligprisene mellom by og land kunne jevnes ut. En bedre regionalpolitikk kunne redusere behovet for rentehevinger, dempe presset på vår appresierende kronekurs, og dermed hjelp næringslivets konkurranseevne. Men heller ikke NHO vil høre som slikt.
Sukk, kan ikke vi få tilbake vår gamle smittefrie hverdag av 2019? Både i pengepolitikken, miljøpolitikken og i regionalpolitikken?
Men så var det dette med ‘Long COVID’ da. Som kanskje makter å ta livet av våre livsløgner.
Inntil da får vi får vi bare leve med at valgkampen dreier seg om de viktige spørsmål i livet.