Spør vi det riktige spørsmål om rentens vei videre?

I skrivende stund er det et program på TV hvor tema er hvorfor Harry & Megan forlot Storbritannia. En halvtime ut i programmet, lurer jeg mest på hvorfor de ikke dro før.

Også obligasjonsinvestorer bør passe på å stille det riktige spørsmål. På dagtid sitter de skjelvende foran sine PC-skjermer i frykt for nye kursfall på rentebærende papirer (som følge av stigende renter). En frykt som lindres med store mengder alkohol på kveldstid, før de bruker natten på å kaste seg rundt i sengen, herjet som de er av inflasjonsangst.

Men en kan like gjerne spørre seg hvor mye rentene og inflasjonen skal falle i tiden fremover.

Denne uke har obligasjonsrentene falt tilbake. Det til tross for sterke makrotall verden rundt. De fleste vil si at dette bare er krusninger langs en stigende trend for rentenivåene globalt. Mer sannsynlig er det starten på en ny trend, hvor folk gradvis må akseptere at verden ikke kommer tilbake til 2019. Aldri uansett.

Den store økonom John Maynard Keynes påpekte at verdens samlede etterspørsel etter sparemidler til forbruk og investeringer, sjeldent var lik dets tilganger. Blir det for mye sparemidler i forhold til låneetterspørselen må rentene ned slik at folk sparer mindre og låner mer. Er det derimot manko på sparemidler må renta opp.

Internasjonal økonomi har i årene etter den store finanskrisen slitt med nærmest kroniske spareoverskudd. Overskudd som skyldes at de fleste land i 2009-2016 valgte å føre stram finanspolitikk, og unnlate å ta spareoverskudd, som bygde seg opp i privat sektor, i bruk. Periodevis, som da Kina gikk til sine vanvittig sterke stimuli i årene 2009-16, og med Trumponomics i 2017-19, klarte man å ta i bruk overflødige sparemidler verden rundt. Men det har altså lenge vært slik at kun heroisk finanspolitikk har maktet å suge opp spareoverskuddene, og dermed sikret nok etterspørsel etter varer og tjenester, til at verdensøkonomien kunne fungere noenlunde normalt.

Den nye amerikanske president Joe Biden har gått enda lenger enn Trump gjorde og deler nå ut pengegaver til befolkningen. Gaver som finansieres ved gigantiske underskudd i offentlig sektor. Underskudd som dessverre ikke er bærekraftige over tid. 

Denne uke fikk vi supre tall fra USA og Kina. Verdensøkonomiens to viktigste drivmotorer. Så hvorfor faller obligasjonsrentene? Jo, fordi nettopp det som gir oss oppgangen i amerikansk økonomi – de store underskuddene – ikke kan fortsette.

Nå vil de fleste makrofolk her til lands fortelle deg at bedre tider kommer til høsten og at rentenivåene derfor må stige. Men de tar ikke innover seg hele virkelighetsbildet. Ja, selvfølgelig er økonomiene hardt rammet av pandemien, men de understøttes også sterkt av finanspolitiske tiltak som ikke lar seg videreføre over tid. Du kan ikke både la deg begeistre av at økonomiene gjenåpnes uten å ta med en voldsom fremtidig tilstramning i finanspolitikken i regnestykket ditt.

Og rentens vei videre vil avgjøres av hva som blir sterkest: Innstramningene i offentlig sektor (med ditto nedgang i bruken av privat sektors sparemidler), eller nedgang i overskuddene av finansielle sparemidler til husholdninger og bedrifter.

Tabellen nedenfor viser de strukturelle underskuddene i utvalgte lands offentlige sektor. Underskudd som ikke påvirkes så mye av konjunkturer.

Endringer i de strukturelle underskuddene fra et år til det neste preges av hva politikerne aktivt gjør med statsbudsjettenes inntekter og utgifter.

Den strukturelle  budsjettbalanse til offentlig sektor  
i prosentpoeng av BNP201820192020202120222023
Kina-4,5-5,9-9,7-9,0-8,3-7,6
Frankrike-1,8-2,0-3,6-5,2-4,0-3,6
Tyskland1,31,3-2,6-4,0-0,30,4
Norge-7,5-8,1-13,8-11,0-10,5-10,3
Storbritannia-2,3-2,30,5-5,0-4,8-3,3
USA-5,4-6,1-11,7-12,9-6,8-5,1
  
Endring fra året før  
i prosentpoeng av BNP 
Kina-1,5-3,80,70,70,7
Frankrike-0,3-1,6-1,61,20,5
Tyskland0,0-3,9-1,43,70,7
Norge-0,6-5,62,70,50,2
Storbritannia-0,12,9-5,50,21,4
USA -0,8-5,6-1,16,11,6
Kilde: IMF, april 2021

USA skal neste år stramme til motsvarende seks prosent av BNP.  Det skal godt gjøres at stemningen i privat sektor blir så overstrømmende positiv, nærmest euforisk, at sparelysten faller tilsvarende. Og uten eufori i privat sektor vil det bli et press nedad på markedsrentene.

Hva blir nettoen for Norge? Vil vi makte å suge opp spareoverskuddet vårt? Det er selvfølgelig alt for tidlig å konkludere sikkert og nøyaktig om hvordan korona pandemien, responsen fra myndighetene, og våre alles tilpasninger, vil påvirke norsk økonomi. Men det er moro å prøve.

Ser en på tabellen er Norge et av de landene som strammer til mest i år. Noe jeg påpekte var galskap allerede i fjor høst.

Mitt stalltips er at de samme investorene som i dag sliter med rentefrykt og inflasjonsangst, vil snart frykte neste års innstramninger og faren for deflasjon. Lange renter har i så fall mye å falle i tiden fremover både hjemme og ute.

Ja, nå begynner snart Prins Phillips begravelse. Med seg på sin ferd til perleporten får vi håpe at han tar med seg både inflasjonsfrykt og renteangst, som jo var på sin plass å ha i gemalens nær hundreårige liv, men som i dag kun holdes i live av offentlige budsjettunderskudd som ikke er bærekraftige.