Ruslende opp Cort Adelers gate fra Aker Brygge en vårdag, etter å ha dokket båten, er det lett å gjøre seg noen tanker om fremtidens økonomiske utvikling for Norge. Kall det gjerne koronatanker.
Det store koronaåret har vi nå bak oss. Fjoråret ga oss det sterkeste tilbakeslag i BNP siden krigen (-3,1 prosent av BNP for Fastlands-Norge), noe som dekker over en langt mer dramatisk historie om næringers vekst og fall. Noen næringer klarte seg brukbart, mens landbruk, dagligvarehandel, teknologi og helse fikk kanonår. Dagligvarehandelen var opp 18 prosent! Boligprisene tok helt av. Det til tross for at utleiemarkedene var svake, preget som de var av at utlendinger holdt seg borte, mens studentene holdt seg hjemme.
Arbeidsmarkedet er forståelig nok svakt inntil økonomien gjenåpnes, med om lag 210 000 ledige og permitterte. Det trekker ut i tid, men en eller annen gang i løpet av de neste par år bør ledigheten ha falt markert tilbake – om enn ikke til samme nivåer som før. Det er lang vei tilbake og myndighetene har tenkt å bremse den økonomiske veksten lenge før vi er i nærheten av å ha et stramt arbeidsmarked. Forstå det den som kan.
Så hva endret 2020 på av langsiktige utviklingstrekk?
Vel, det bringer meg tilbake til min rusletur. Jeg går forbi det nye, fullstendig unødvendige, Nasjonalmuseet vårt – til noen skarve milliarder kroner. Faktisk er utsmykking av dette kulturbygget det eneste man sparte på. Et monument over politikernes reelle prioriteringer. Distriktene får pene utvalg, med pene mennesker og meninger, som kan formulere seg poetisk. Oslo får kald cash, og et like kaldt bygg. Men kanskje ble dette det siste prestisjeprosjektet på en stund?
Deretter kommer jeg forbi det nye Oslo City. Et vanvittig flott kontor/shoppingprosjekt med topp kontorlokaler og luksusbutikker, som hovedstaden med nær 300 000 kvadratmeter ledige næringslokaler har mer enn nok av allerede. Lurer på om dette hadde blitt bygget i dag?
Etter at jeg passerer mitt andre hjem, Eikas hovedkontor, kommer jeg opp til det som skal bli Norges flotteste spa-hotell med en (utsolgt) fløy av luksusleiligheter under oppføring.
Alt dette bygges i et Norge som er i demografisk forvandling med markert nedgang i antall fødsler og raskt økende antall pensjonister.
I kombinasjon med midlertidig stopp i innvandringen i fjor, gjorde svake fødselstall at antall nordmenn 0-19 år falt med nesten 12 000 i 2020. En like stor nedgang ventes i år. Fortsetter det sånn, og ingen politiske partier tør å foreslå effektive tiltak for å øke antall fødsler, trenger Norge aldri mer bygge barnehager, barneskoler, ungdomskoler, videregående skoler og slikt.
We got all we can use!
Det som skal vokse strukturelt i et aldrende Norge med mer enn nok kulturbygg, skolearealer, shoppingmuligheter og luksushotell, er eldreboliger og tjenesteytende næringer. Og her trenger vi all den vekst vi kan få.
I fjor fikk mange arbeidsintensive service-næringer, hvor man er avhengig av personlig kontakt med kunden, sin verste krise noensinne. Kulturarbeidere, reiseliv, ansatte på treningssentre og hotell & restaurant fikk lide. En krise som fortsatt ikke er over.
Hva som verre er for arbeidstakerne, barer og restauranter har tatt et stort irreversibelt sprang inn i fremtiden. Nå som til og med jeg har klart å lære meg å bruke QRL-koder for å registrere meg når jeg entrer et spisested, finne bord, bestille og betale, lenge før en servitrise titter bort om bordet vårt, er det ikke bruk for all den serveringshjelpen som tidligere svimet rundt på Aker Brygges utallige serveringsteder.
Uansett blir det nok færre turer på restaurant enn før etter at vi har innarbeidet take away i dagliglivene våre. Et take away-tilbud som er blitt langt rikere og mer fristende fra de mange restaurantene ved Aker Brygge og opp Cort Adelers gate, etter at koronaen tvang dem til å utvide repertoaret sitt.
Etter korona vil jobbreiser også endres. Det blir færre reisedøgn, og mindre pendling til jobben for millioner av kontorarbeidere. Mye penger spares. Det blir mindre behov for veiutbygginger etter at rushtraffiken stilner.
De finansielle balansene fikk seg et sjokk i fjor, ved at privat finansiell sparing gjorde et byks. Men det var også en forsterkning av eksisterende lange trender med økt sparing i privat sektor og stadig mer anstrengte offentlige finanser. Mange økonomer har tro på at spareraten i husholdningene vil falle kraftig tilbake i årene som kommer, men i sannhet har husholdningenes sparerate vært tendensielt økende i senere år. Selv med null i rente og saftige hopp i eiendoms- og aksjeverdier har spareraten holdt seg høy. Noe den fortsatt kan gjøre. Gode sparevaner kan være vonde å vende.
Jeg har lenge hevdet at realrentene vil forbli negative i vår levetid, med fare for at de når minus tre til fire prosent om noen år. I år er de der allerede, uten at det hindrer noe som, ligner en ‘double dip resesjon’ (; med to kvartaler negativ BNP vekst) for norsk økonomi. BNP-veksten var negativ i januar og februar. Ingen bedring ventes i mars eller april.
Årets lønnsoppgjør ga reallønnsnedgang. En nedgang som er ganske så saftig når du tar hensyn til at konsumprisindeksen holdes kunstig nede av beregnede husleier. De vokser med ett prosentpoeng, mens resten av indeksen – det folk faktisk legger ut for – stiger med 3,5 prosent årlig. For de 1,3 millioner trygdede som skal underreguleres i forhold til lønnsoppgjøret, blir nedgangen i kjøpekraft sterk. Ikke at det stopper ropene om rentehevinger fra Aker Brygge.
Pandemien forandrer så mangt. Familien vår er heldigvis fortsatt smittefrie, men korona plager alle mine gamle tommelfingerregler. Barnetroen på nøytral rente, normal arbeidsledighet og normal inflasjon ligger i respirator. Vi får ta det som det kommer.
Vel, vel. På tide å ta båten hjem.
Om bord i min lille daycruiser klarer jeg aldri å være pessimist. Som student av økonomisk historie har jeg lært at et folkeferd som kan seile i hardt vær, stort sett mestrer brasene. Dette klarer vi!
Norge er ikke inne i andre eller tredje bølge av en kortvarig pandemi. Vi er på opprørt hav hvor brottsjøer av basselusker truer Kongeskipet kontinuerlig.
Det er bare å lære seg å leve med høy sjøgang i norsk økonomi. Alltid uansett.