Hyttebyer som bygdenes redning

Uthvilt etter en fin vinterferie i fjellheimen er det ikke fritt for at man får noen nye tanker knyttet til utviklingen av Norges fremtid.

Norge er et raskt aldrende samfunn, hvor det meste av befolkningsveksten i årene som kommer blir blant den eldre garde. Dette skaper store utfordringer for statens finanser, for helse- og omsorgssektoren, og potensielt for CO2 utslipp gitt at mange gamle som kjeder seg i sine sentrale, klimakontrollerte kritthvite leiligheter drar titt og ofte på en flytur eller cruise med store klimautslipp som resultat. En aldrende befolkning som sentraliseres i stadig sterkere grad, for å kunne fortsatt være sosialt aktive etter at yrkeslivet er over.

De nye hyttelandsbyene i fjellheimen hvor hyttene står tett i tett svarer på disse utfordringer. Folk kan bo ganske så luksuriøst i områder for en moderat pris, bare det bygges tett nok. Og de som bruker sine fjellhytter ofte holder seg i bedre form enn om de levde ut sine passive byliv. CO2-utslippene vil falle hvis folk holder seg mer i gamlelandet.

God distriktspolitikk er det også. Distriktene kan fortsette å blomstre med bølger av friluftselskende sølvrever.

Noe er allerede på gang. I fjor var det over 2000 som meldte flytting til hyttene sine. En dobling fra året før. Dette til tross for at mange lokalsamfunn legger hindringer i veien for at feriefolket slår rot. Tenk bare hvor mange som kunne ha flyttet til fjells hvis forholdene ble lagt til rette for en slik migrasjon.

Dette bør rikspolitikerne rydde opp i! Gjerne ved å subsidiere at folk flytter ut av byen til fjellheimen, slik at dyre sentrumsboliger kan frigjøres for barnefamiliene med mor og far i fulltidsstillinger. Langt mindre køkostnader vil det også bli i storbyene hvis folk flyttet ut av sentrum for å etablere seg i distriktenes naturperler.

Landbrukspolitikken ansees i dag som kanskje det viktigste virkemiddel for å hjelpe sysselsetting i privat sektor i distrikts-Norge. Men en raus landbrukspolitikk har aldri gitt, gir ikke, og vil aldri kunne gi befolkningsvekst i distriktene. I 2020 falt antall gårder som søkte landbruksstøtte med 450, samtidig som produksjonen av mat økte. Siden 1999 har vi nesten sett en halvering av antall gårdsbruk i Norge. En nedgang som vil fortsette all den tid produksjonen per bonde øker mer enn etterspørselen etter norskprodusert mat.

Få kommuner ser potensialet i vår voksende hærskare av velstående pensjonister. Enn så lenge kjemper lokalpolitikere landet rundt enn innbitt kamp for å tiltrekke seg barnefamilier. Fortsett med det, men erkjenn samtidig at det ikke er der befolkningsveksten kommer.

Det er i de eldste samfunnslag at befolkningsveksten blir stor, ja faktisk enorm. Statistisk Sentralbyrås prognoser viser en vekst på 660 000 fra 2020 til 2050 i aldersgruppen over 65 år.

Altfor mange kommuner ser på denne gruppen som en potensiell byrde. Altfor få tenker på muligheten dette skaper for fremtidig vekst og sysselsetting i sine distrikt. Staten burde også her trå støttende til. For storsamfunnet er det tross alt billigere å produsere pleietjenester i distriktene enn i byene.

Det å satse på gode hyttebyer har sine miljøutfordringer. Jomfruelig natur bygges ned. Presset på sårbare turområder vil øke. Ikke minst blir det en omstilling for hyttekommunene. I dag holder lokalbefolkningen en viss distanse til hytteeierne. Noe annet blir det hvis folk flytter inn på hyttene og får inn sine egne i kommunepolitikk og lokalidrettslag.

Det blir nok litt kulturkræsj i kommunens styremøter når den nyinnflyttede pensjonerte høyesterettsadvokaten som representerer Turpartiet i fjellbygda Viddetopp klager på serveringen i rådhuset. – Vaflene er ikke godt nok stekt og saften er lunken. NU får det være nok!

I siste instans kan innflytterne i hyttebyene bli så tallrike at de dominerer lokalpolitikken.

Jeg skal ikke fremstille hyttebyen som løsningen på alle utfordringer som distriktene sliter med. Det å bygge ut flere hyttebyer vil bare ha noe av den samme effekt som min vinterferie hadde:

Gjøre Norge litt sprekere, litt mer sammensveiset og litt mer lykkelig. Litt bedre forberedt på vår felles fremtid.