I min fars hjemkommune Gildeskål i Nordland bygde man ut vannkraft fra dens mange fjellvann. Kraftlaget, som fortsatt eksporterer strømmen ut av denne fraflyttingskommunen, er solgt ut av bygda for lenge siden. Men et kraftfond har de beholdt. Et mini-oljefond.
I disse dager har Norge både stor krafteksport og et gigantisk oljefond. Midler vi knapt nok får renter på. Faktum er at hvis Norge fortsetter med om lag samme tralten på driftsbalansen mot utlandet (et årlig overskudd på 100-200 milliarder kroner) vil det norske samfunn øke sin finansformue med nye én million kroner per innbygger i årene 2021-2060. Det etter at jernbaner, veier, broer og offentlige bygg er fornyet og nedbetalt.
Perspektivmeldingen fokuserer på saldoen til oljefondet, men det er bare en liten del av den samlede formue som befolkningen nyter godt av. Utover dette kommer selvfølgelig husholdningenes akkumulerte bolig- og hytteverdier som i dag utgjør drøye èn million kroner per innbygger. En formue som vil mer enn dobles de neste 40 årene.
Derfor er det sterkt misvisende å si at bruk av oljepenger i dag vil gjøre folk fattigere i 2060. Ingen politiske partier foreslår noe annet enn en politikk som sikrer at barna våre blir rikere enn oss i årene som kommer. Vesentlig rikere.
Denne finansformuen bringer med seg nye utfordringer. I fremtiden er det sparemidler som vil slite med å finne de kloke hodene og de gode prosjektene å satse på, ikke flinke folk som løper etter penger. Rentene må bli negative over tid fordi sparemidlene langt overgår samlingen av lønnsomme prosjekter som lar seg realisere her til lands.
Selve definisjonen av risiko forandres. I fremtiden blir det særs risikofylt å ikke eie aksjer og eiendom, med garantert tap av hovedstol på rentekonti. Det er ingenting farligere for din langsiktige finansielle helse, enn det å unngå egenkapitalrisiko.
Dette er ikke et særnorsk fenomen, men et globalt.
Noen land har valgt en økonomisk strategi hvor tilgangen på sparemidler er langt større enn den innenlandske bruken av dem. Sparemidlene må da lempes over i globale kapitalmarkeder.
Figuren nedenfor viser samlet driftsbalanse eller netto kontantstrøm, til en rekke store, men raskt aldrende, økonomier. Nord-Europa og Nordøst Asia fungerer i dag som verdens sparegriser, men uten at de får noe særlig renter av sin spareiver.
Null i rente er bare den logiske implikasjon av at det spares for mye i finansielle instrumenter. Det er sparoverskuddene i rike land som sikrer at innskuddsrentene i Euro-konti er negative, at oljefondets hauger av europeiske statsobligasjoner gir negativ avkastning, at Bitcoin-prisen skyter til værs, at bobler popper opp både i enkelte aksjer og i Oslos småleilighetsmarked.
Null i rente og en svak kronekurs hindrer imidlertid ikke at de fleste norske næringer velger å kutte sine realinvesteringer i mørtel, stein og maskiner i år. For å få til vekst i investeringene nå måtte nok Norges Bank ha kuttet sin rente langt ned i negativt lende.
Mange makroøkonomer frykter at verdensøkonomien vil koke over til høsten, etter hvert som de fleste samfunn åpner opp igjen til en mer normal hverdag. Den store risikoen fremover skal visstnok være inflasjon og renteoppgang.
Jeg har motsatt frykt. At selv med nye gigantiske stimuli så lar det seg ikke gjøre å gjenopprette den fulle sysselsettingen. At vi ikke klarer å skape nok fornuftige jobber til alle velutdannede ivrige ungdommer som skal ut i yrkeslivet i de kommende år. Og at ledige, servile og utslåtte ungdommer blir et karaktertrekk ved de fleste vestlige samfunn, også her i Norge. Fri dop er deres foreslåtte velsignelse.
Eller kanskje de ikke finner seg passivt i sin skjebne? En ‘fun fact’ fra stormingen av den amerikanske kongressen er at over halvparten av de som ble hektet hadde store økonomiske vansker. Trump er populær blant fattige amerikanere fordi han gjorde det Barack Obama aldri klarte. Trump klarte å kjøre så store underskudd i statsfinansene, med tilhørende ekstrem mangel på arbeidskraft, at selv fattigfolk uten utdanning fikk gode jobber.
I morgen er det Årstalen til Sentralbanksjef Øystein Olsen. Jeg håper at han gjør som sin amerikanske kollega Jeremy Powell. Her forteller han åpent og ærlig at den amerikanske sentralbanken har bare ett mål: Det å skaffe folk jobb og å få ned arbeidsledigheten. Og det i alle samfunnslag.
Unge norske arbeidsledige har i dette årtusen aldri vært verre stilt enn de er i dag. Men fortsatt roper sjeføkonomer om at sentralbanken må heve renten i det kommende år.
Det ser ikke ut til at det trengs renter for å holde sparingen høy. Men disse sparemidlene må brukes hvis Norge skal blomstre i årene som kommer. Av Gildeskål og andre kraftkommuner kan vi lære at ingen samfunn utvikles ene og alene av pengebinger. Midlene må tas i bruk!