Midt i Oslo Sentrum, der det gamle Christiania lå, er det i dag en statue av en hånd. Christian den 4.s hånd. Kongen som strakte ut sin arm, pekte med sin fete finger på et jorde, og erklærte:
– Her vil jeg bygge!
Myndighetene mangler kanskje virkemidler i distriktspolitikken, men de har fortsatt fingre.
Renta er null, og vil av hensyn til kronekursen neppe øke igjen.
For å stagge låneetterspørselen har myndighetene strenge forskrifter som begrenser husholdningenes mulighet til å sette seg altfor dypt i gjeld. Litt spøkefullt kan en si at vi har skapt et system med ufattelig billige lån, som ikke kan gis til de som virkelig trenger dem!
Er du derimot født med gullskje i munn, får du låne så mye du vil til boligspekulasjon. Med lave renter og en stabil gjeng leietakere som hindres fra å eie, legges det til rette for et aktivt og godt leiemarked som kapitalister av alle slag kan utnytte.
I mangel av et rentevåpen håper mange på en rausere finanspolitikk for å hjelpe distriktene, men oljepengebruken vår sprenger allerede de vedtatte normene. Budsjettbalansen får en dermed heller ikke gjort så mye med.
Fordelingen av skatter, og også plasseringer av offentlige arbeidsplasser, står imidlertid politikerne relativt fritt til å utforme. Og det er til å undres over at distriktspolitikere her ikke er mer kreative.
Norge har valgt å ha et skattesystem med gjennomgående høyere skatter i periferien enn i byene. Selv bor jeg i Bærum hvor vi slipper eiendomsskatter. Det er ganske så sært at du i et normalår kan tjene mer på å bo i rett bolig, enn av det å jobbe.
Merkelig nok er dette en populær politikk. Nordmenn liker et skattesystem hvor hardt arbeid skattes hardt, mens arbeidsfrie boliggevinster er frie for skatt.
Det vi trenger er et enkelt elektronisk nasjonalt skattesystem basert på markedsverdier av boliger. Et system som tok inn nok skatt til at det ble merkbart dyrere å bo sentralt enn i periferien, og som også ga mulighet for lettelser i inntektsskatten for lavtlønte.
Men den gang ei.
Når det ikke er mulig å gjøre så mye med renta, med finanspolitikken i helhet, eller med eiendomsskatter, er det mer direkte grep som kreves.
Men også her er svikter motet hos politikerne. Den samlede yrkesbefolkning i Norge vil være stagnant frem til 2050. Dess mer du satser i byene, desto færre folk blir det på landet. Og det er det vi gjør. Satser i byer med plager som:
køer,
forurensing,
trangboddhet,
høye boligpriser
og andre uheldige samfunnstrekk som alle ville lindres ved å plassere statlige arbeidsplasser i de mer grisgrendte strøk.
Dette er ikke vanskelig. Koronaåret 2020 har gitt norske kontorarbeidere et voldsomt løft i kunnskapen om bruk av digitale hjelpemidler. De kan nå jobbe hjemmefra – fra hvor som helst i Norge. Eksperter sier også at vår spredte bosetning var til stor hjelp i kampen mot pandemien. Jippi!
Men intet hjelper. Selv en moderat subsidie av bolig/inntekt for å bo i norske fraflyttingskommuner ser ut til å være utenfor mulighetsområdet til selv våre mest distriktsvennlige politikere.
Vi bygger nå et regjeringskvartal til 30 milliarder kroner på Norges dyreste tomt. 20 av dem er merkostnaden for å kunne bygge i Oslo sentrum. 20 milliarder kroner for å unngå å ta Norge i bruk. 20 milliarder for å øke sentraliseringen av den norske befolkningen.
Bare tenk hvilket ramaskrik det ville ha blitt i USA hvis man der brukte samme antall kroner per innbygger, med en regning på 2000 milliarder kroner, for å bygge kontorer midt i Washington DC.
Dagens politikere har de beste intensjoner. Men det er egentlig ingen reell vilje til å redusere sentraliseringspresset. Tvert imot. Distriktene får fromme ord, mens byene får arbeidsplassene og de store pengene. Samt de skattefrie boligformuene.
Distriktspolitikk er ikke noe hokuspokus. Det eneste som kreves er vilje. Vi har mye å lære av gode gamle Christian Kvart.
I mangel av et rentevåpen, av handlefrihet i finanspolitikken og med et skattesystem som er litt kokko, trenger distriktene kanskje en politiker med en feit pekefinger som stiller seg på et jorde og sier:
– Her vil jeg bygge!