Høsten 1945 kunngjorde den japanske keiser Hirohito Japans kapitulasjon med tidenes ‘understatement’: Krigen hadde ikke hatt en heldig utvikling.
Hiroshima og Nagasaki hadde fått hver sin atombombe, og hovedstaden Tokyo var brent ned til grunnen. Den totale kapitulasjon var et faktum.
Men ut av asken vokste japansk økonomi frem som en fugl Føniks, drevet frem av det japanske folks evne til å overvinne motgang og tilpasse seg nye regimer. Ikke første gang at de løste denne oppgave, under utenlandsk press.
Etter at det Samurai-baserte Shogun-regimet kollapset på 1860-tallet, som følge av amerikansk kanonbåtdiplomati noen år før, vokste det frem en japansk renessanse under Meiji-restaurering. En ufattelig suksessrik utvikling hvor japansk økonomi og samfunnsliv vokste frem som en likeverdig kultur til det fineste Europa hadde å tilby.
Oda Krogh og Edvard Munch var bare to av mange europeiske kunstnere som lot seg inspirere av japansk kunst og kultur.
Etter at freden senket seg i 1945, var det nok en gang duket for en ny renessanse for Japan. Et nytt demokrati, med stemmerett for kvinner, for første gang, ble etablert. Forholdene var lagt til rette for at japanere kunne bruke all sin dyktighet på å gjenreise økonomien – godt beskyttet av sine amerikanske overherrer. Men det var ingen enkel oppgave. Produksjon ble hemmet av at så mye av produksjonsutstyret var ødelagt, eller tatt i bruk til militære formål, i krigsårene. Det var for mye penger i omløp i forhold til konsumvarer i butikkene, med hyperinflasjon som resultat. En sterk økonomisk hestekur ble derfor administrert av amerikanske overherrer, for å få normalisert pengeverdiene.
Men Korea-krigen i 1950 endret alt. Varer for milliarder av dollar ble prokurert fra japansk industri. De tradisjonelle industrikonglomeratene som styrte japansk næringsliv i førkrigsår, fikk reetablere seg, og vant raskt tilbake mye av sin gamle styrke. Snart var eksportindustrien på fote igjen, med sterke vestlige markeder og en gjenoppbygging av fedrelandet, som ga enorme avsetningsmuligheter.
På 1960-tallet økte japansk BNP med nær 10 pst per anno. OL i Tokyo i 1964 ble en feiring av det største industrielle mirakel verden til da hadde sett.
Denne (andre) renessanse kulminerte mot slutten av 1980-tallet da forsøk på å styrke verdien av japanske yen kom ute av kontroll, til tross for at den japanske sentralbanken kuttet rentene for å dempe stigningen av yen-kursen.
De ekstremt lave renter ga risikovillige, og svakt regulerte, banker en åpning til å låne ut massive mengder kreditt til eiendomsspekulasjon. Industribedriftene som var slått ut av ‘Endaka’ (Yen-angrep) kastet seg rundt og ble eiendomsspekulanter.
En spekulasjonsbølge som dessverre slo helt feil. Med enorme tap for banker, industribedrifter og husholdninger i det meste av 1990-tallet. Japan som hadde verdens største banker ved inngangen til 1990 tallet hadde verdenshistoriens (foreløpig) største bankkrise ved sekelskiftet.
I dette årtusen har Japan vært igjennom sin tredje renessanse. En forvandling fra et samfunn fokusert på BNP-vekst, til en fatalistisk holdning hvor japanere fleste aksepterer sin økonomiske skjebne – hva nå enn den måtte bli.
Men denne oppgitthet komnieres med en stoisk tro på at Japan fortsatt er verdens beste samfunn å bo i. At det er noe særskilt fint med det å være japaner.
Det er fortsatt et mål om at de beste kaffekopper, maskiner, matretter og innovasjoner skal kunne produseres i Japan. Perfeksjon er målet i ett og alt.
Tallet på innbyggere faller nå med om lag en halv million mennesker i året. Nå legger man vekt på energieffektive høyteknologiske løsninger. Kvinners yrkesdeltagelse har på samme måte som i 1945 fått økt oppmerksomhet, og innvandringen har fått lov til å ta seg kraftig opp. Nok en gang kommer altså utlendinger til for å reformere japanske bedrifter. Denne gang uten kanonbåter, men via oppkjøp på børsen og ved innvandring.
Vi nordmenn har mye å lære av Japans erfaringer. Ikke minst at det å skape en renessanse er fullt mulig. Alltid uansett.
Mange vil si at denne skjebne med lav økonomisk vekst, befolkningsnedgang og minimerte renter gir en trist utvikling for samfunnet. Selv vil jeg påpeke at de fleste smau i Japan er langt tryggere å ferdes i enn deler av Oslos østkant, at befolkningen lever lengre enn folk flest, og at Tokyo jevnlig kåres til verdens beste by å bo i. Lettet er japanere flest over at myndighetene har mistet sin BNP-fetisj for å kunne konsetrer seg om å gjøre landet bedre å leve i.
Det de likevel strever med er å gi de unge en ny mening i livet, nå som målet med økonomisk vekst er borte.