En deflatorisk lørdag

by | 21. November 2020 | Norsk økonomi

Vel, det måtte skje før eller siden. Nå er jeg på vei til Majorstuas Vestkanttorg for å selge ut familiens arvesølv. Ja du hørte rett. Hundre år gammelt arvegods må ut fra vårt hus på 230 kvm, all den tid kjeller, loft og garasje allerede er smekkfullt med stadig nye kasser av arvegods som bare hoper seg opp.

En lørdag utenom det vanlige dette her. Vi er veldig glade i markeder av alle slag. Enten det er utemarkeder for mat, antikviteter eller lopper, så er det alltid gøy å bare rusle rundt med en kopp kaffe i hånden, mens man suger til seg den gode gemyttlige stemningen som siver rundt bordene og kioskene.

Men opp gjennom årene har jeg måtte helt slutte å kjøpe ting. Huset er smekkfullt av ting vi aldri bruker. Og jeg er ikke alene. Jeg sjekket litt prisen på sølvvarene jeg skal selge. Det er ikke mye du får for slikt. Ei heller for kopper og kar, bilder og tekstiler. Tipper at de selges billigere nå enn da mine forfedre kjøpte dem, enten de ble anskaffet for 20, 50 eller 100 år siden.

Ungdommen lever i Instagramverden hvor ting ikke er så nøye lenger. Det er opplevelser som skal festes til et digitalt bilde som er det viktigste. Bilder som deles via sosiale medier. De unge kjøper ikke plasttroll, dukker, eller forseggjorte tre-utskjæringer. Varer er erstattet av digitale opplevelser.

Når jeg leser om at vareprisene i konsumprisindeksen ligger an til å stige med om lag 4 pst i år, etter tidligere års sterke vekst, klør jeg meg litt i hodet på om vi måler rett. Ønsker du deg en TV, bil, PC eller hvilken som helst duppeditt er jo alt billigere enn da jeg vokste opp hvis du hensyntar kvalitetsforbedringer– og det i løpende priser.

I min barndom brukte jeg store deler av mine lommepenger på kassetter, LP-er, senere CD-er, for både film og musikk. I dag laster jeg det meste ned gratis fra internett, eller betaler en skjerv til Spotify og Netflix. Tipper at kostnaden min med å nyte film og musikk i dag er 90 pst lavere enn da jeg var i tenårene.

Bøker er det enda verre med. Kjørte forleden bort et lass på dynga med praktfulle billedbøker, fulle av nydelige bilder fra hele verden. Bøker fra kunstgallerier. Bøker av mine yndlingsforfattere. På dynga havnet de. Antikvariatene, Fretex, loppemarkedene mm vil ikke ha dem. Ikke til innbruddspris en gang.

Maleriene som prdydet mitt barndomshjem skal selges for en hundrings per stykk.

Buksene jeg kjøper på Dressman i disse dager kan kanskje ikke sammenlignes med moteklær på 1970-tallet, men begge kostet om lag 500 kroner. Og går du på bruktmarkeder for klær får du helt fine, ofte nesten ubrukte klær til gi-bort-priser.

Vel, uansett – nå skal arvesølvet til pers.

Det skjærer meg i hjertet å tenke på hvilke forsakelser våre besteforeldre, og mamma og pappa, gjorde for å kjøpe inn alle de fine tingene som før prydet ethvert anstendig borgerlig hjem.

Men skal jeg være ærlig har jeg aldri tatt de ut av boksene sine før nå, og de vil neppe blitt tatt i bruk av min familie i vår levetid hvis de forble her i huset. Forhåpentligvis får de nye eiere som kan nyttiggjøre seg av dem. Gi dem tilbake deres verdighet.

De har som sagt nesten ikke noen økonomisk verdi lenger. Og inntil i går trodde jeg ikke de hadde noen affeksjonsverdi heller. Men jeg sov ikke godt i natt. Skal innrømme det. Det at alle disse en gang så dyre varene, nå er bortimot verdiløse, forringer også noe av vår families historie. Mammas smykker, som hun bar så stolt, er nå for brukt bijouteri å regne.

Skulle jeg komme til å savne arvegodset som jeg forhåpentlgivis får solgt i dag, får jeg bare trøste meg med at jeg fortsatt har kjeller, loft og garasje fullt. Fullt av varer som en gang var dyrbare, men som nå savner noen som helst verdi. Varer jeg neppe kommer til å bruke igjen.     

Kategorier

Siste innlegg