Det er kanskje fortsatt for tidlig å konkludere hva slags langsiktige økonomiske virkninger COVID 19 vil ha på det norske samfunn, men det er lov å prøve.
Smittetallene når i førjulstria nye høyder og stadig mer av samfunnet stenges ned, men en må ikke miste av syne at det er svært så lovende meldinger om at de fleste av oss kan få en vaksine i løpet av neste år. Krisen er forbigående. Hjelp er på vei!
Neste jul vil vi alle være vaksinerte. Sunnere og friskere enn noen gang før da vi har lært å vaske hender og holde høflig avstand til ukjente mennesker. Vi er neppe like villige til å hoppe rundt på dansegulvet i fjerntliggende himmelstrøk, som vi var i fjor. Min prognose: Aldri før har den norske befolkningen vært så frisk som det den vil bli i 2022.
Mye av den økonomiske aktiviteten som har vært stengt ned vil da komme tilbake med voldsom kraft. En rekyl som vil gi midlertidige rekordartete vekstrater for omsetningen i en rekke bransjer som er stengt ned i dag. Bare tenk på økningen i prosent vi får i hotellovernattinger, flyreiser, kinoturer mm – når vi endelig kommer tilbake en ny normal hverdag.
Men kanskje vil den nye hverdag bli noe annerledes enn det den var i fjor? Noen flere dager på hjemmekontor, (50-100 dager i året)? Noen færre forretningsreiser, (minus 10 årlig per konsulent)? Noe færre konferanser og?
Betydelig innsparinger i reisekostnader både for bedrifter og arbeidstakere blir det da i sum. For arbeidstakere i hovedsak i form av langt færre reisetimer. Bedriftene vil spare på kontor-, konferanse og kantinekostnader.
Prosesser som myndighetene, LO, NHO og miljøengasjerte aktivister bør støtte opp om. Jo mer vi kan være hjemme, desto mindre forurensing, energibruk og slitasje på veier og gangstier får vi. Det er mye å tjene på å insentivere folk til å jobbe, trene og feriere i og nær heimen. Besparelser for storsamfunnet per år i milliardklassen. Zoom-møter har forhåpentligvis kommet for å bli – også for de statsansatte.
Post Covid 19 er vi i en økonomi hvor den norske befolkning eldes raskt. Yrkesbefolkningen vil flate ut, og om noen år regelrett forvitre. Den vil være lavere i 2050 enn den er i dag, skal en tro Statistisk Sentralbyrås prognoser. Prognoser som analytikere, sentralbankfolk og forretningskvinner har vanskelig for å ta innover seg. Det skal bli færre, ikke flere i aldersgruppen 20-64 i 2050 enn det er i dag.
Der vi tidligere trodde at trendveksten for norsk økonomi skulle bli 2 pst i året, blir den den nå i beste fall det halve.
Svakere langsiktige statsfinanser får vi også. Bortfallet av olje-, gass-, elektrisitets- og renteinntekter som følge av at lavere økonomisk vekst i hele Europa, vil gi det norske samfunn systematisk lavere inntekter. Utgiftene til pensjon vil derimot øke raskt.
Denne uke ser vi at forventningene til lønnsveksten er dalende. Det til tross for at kronekursen faller med 6-7 pst i år. En sterk depresiering (nedgang i verdien) av kronekursen, som i ‘gamle dager’ ville gitt opphav til økte inflasjonsforventninger. Men ikke etter at COVID 19 slo i hjel våre illusjoner om vår evne til å styre pris- og løsnnveksten.
Nettopp det at kronekursen kan falle så mye som den har gjort, uten å utløse inflasjonsfrykt, sier ganske så mye om hvor svak den underliggende inflasjonen var i Norge rett før COVID 19 angrep gamlelandet. For rentene er det litt merkelig at nordmenn fortsetter å tro på noe som helst oppgang i årene som kommer. COVID 19 har ikke livet av alle våre kollektive livsløgner. Ikke enda.
Til slutt er det ikke til å komme utenom at COVID 19 vil endre vår regionalpolitikk. Demografisk er det med nødvendighet sånn at hvis befolkningen skal være stabil de neste 20-30 år er storsatsinger i Oslo som Regjeringskvartal, og utvikling av Follo- og Fornebubanen tiltak som vil drenere distriktene for investeringsmidler og arbeidskraft – til fordel for hovedstadsområdet.
‘By og land hand i hand’ blir til ‘By mot land i økonomisk håndbak’!
Gårsdagens urbane drøm om å sentralisere befolkningen i høyhus ved trafikale knutepunkt på Norges dyreste tomteareal langs Oslofjorden, kan knapt nok være mindre malplassert enn nå. En totalt feilslått regionalpolitikk for en stagnant befolkning som lever i pandemienes æra.