Neste uke er det duket for nytt rentemøte i Norges Bank. Du vet: vekst og inflasjon blir som normalt igjen – før eller siden. Renteoppgangen kommer, en eller annen gang.
Osv.
Men nå som renta er null er det godt mulig at det neste grep blir enda mere stimuli. Norsk økonomi blir aldri ‘normal’ igjen. Vi må bare lære av Japans erfaringer! Vi går tross alt i deres fotspor.
Lesende Norges Banks siste Pengepolitiske Rapport fra i høst er det slående at man ikke tenker mer over hvor de ulike kredittsyklene bærer hen over tid. I denne rapport er all analyse er nåtidsvurderinger, men det er umulig å forstå hvor vi er, uten å tenke på veien vi vi har gått.
Inflasjonsmålet kom til Norge i 2001 med en sentralbankrente på 7 pst. Siden den gang har man kuttet renten mye i nedgangstider, økt litt når økonomien er på fote igjen, før man kutter til nye rentebunner ved neste økonomiske lavkonjunktur. Ser en de siste 20 år under et har rentas trend vært fornedadgående, med om lag 0,4 pst pro anno. Dette er noe sterkere enn på 1990-tallet da rentene i gjennomsnitt falt med et kvart prosent i året. Mao: Alle norske renteøkninger i dette årtusen har vært kortvarige, midlertidige avvik fra denne fallende trend.
Men nå som vi er i null hvordan går det da? Er ikke rentas eneste vei opp, med et trendbrudd som resultat?
Vel, slik kunne det ha gått hvis Gro Harlem Brundtland fortsatt var statsmininister. Da handelsbalansen kom i ulage på slutten av 1980-tallet som følge av oljeprisfall, gikk hun på TV og fortalte det norske folk i rolige termer at alle måtte belage seg på å gå ned én månedsinntekt i levestandard. Renten måtte settes opp for å forsvare kronekursen, og få ned importen.
Nå i høst ser vi en lignende svikt i vår utenrikshandelen som den gang, men denne gang er det kutt i renta, og ikke rentehopp, som er den valgte medisin. Krona får bare rase av gårde. Og nei, vi kan ikke gå tilbake til Gros pengepolitikk. Bordet fanger, gjelda er blitt uhåndterlig stor. Når norsk økonomi skranter, må renta kuttes, og krona få lov til å falle. Gjelda som i utgangspunktet er problematisk, må bare få lov til å ese videre ut. Krona som er sykelig svak, må få lov til å falle videre. Alltid uansett.
En politikk jeg for så vidt syntes er klok, men et valg som også peker fremover. Noen forskere har sett på likheter mellom Europas og Japans økonomi med den konklusjon at Japan ligger 15 år foran oss. Abenomics kom i 2012, hvilket skulle tilsi at vi får noe lignende her i landet i 2027. Et godt stalltips.
Abenomics har mange attributter, men i hovedsak dreier det seg om massive pengepolitiske stimuli, for å døyve effekten av reformer i arbeidslivet, og en strammere finanspolitikk. I norsk kontekst legges det analytiske grunnlaget for strukturreformer (les: arbeidsfolk får det verre) ved regjeringens perspektivmelding som kommer i februar. En melding som trolig konkluderer med at vanlig folk må stramme inn livreima, mens formuesskatten kuttes, slik at de rikeste av oss kan gjøre sine underverker til glede for de fattige.
Når denne poltikk feiler, hvilket den er dømt til å gjøre, og alle må stramme inn på livreima, får vi nedgangstider. Alvorlig nedgangstider, sånn ca midt i decenniet: Hvorpå Norges Bank kommer som en reddende engel og pumper nok penger inn norsk økonomi til at de fleste klarer seg. Akkurat slik Bank of Japan har gjort de siste 7-8 år.
Norge er åpenbart på vei til å få negative renter gitt den økonomiske poltikken vi har ført i senere år. Våre eliter klamrer seg til et fullstendig meningsløst inflasjonsmål på to prosent. Noe som får lønnstagere og bedrifter til å regne med 3-4 prosents lønnsvekst som det normale. En lønnsvekst som krever en gradvis svakere kronekurs. Et system for forventningsdannelse som er alt annet enn stabilt.
Den dagen bedriftsledere og boligkjøpere våkner opp til en verden hvor de innser at krona kan styrke seg systematisk, og produktpriser faktisk kan falle også lang sikt, vil de rope – å nei og nei hva er det jeg har gjort! Investeringsiveren avløses av desperate forsøk på å betale ned gjeld.
Husholdningene er ikke der i høst, der de forkjøper seg i bolig- og hyttemarkedene. Fortsatt er gjeldsoppbyggingen stor. Men næringslivet varsler investeringsbrems neste år. Norsk næringsliv har bygget opp massiv overkapasitet i mange næringer, på ethvert nes og skjær i kongeriket. Det kunne blitt ordentlig blodig, med mange konkurser rundt omkring i landet.
Men følger vi i Japans fotspor, vil ikke så skje. Tvert imot vil politikere og Norges Bank sørge for at gjelda blir bærekraftig og tapene i bankene små. Det er bare å føre en tilstrekkelig sterk ekspansiv pengepolitikk, så vaskes alle våre gjeldssynder bort. Ikke ved at gjelda nominelt blir borte, men ved at den blir så lett å bære, selv etter at den blir mye større enn den er i dag.