I går fikk vi Norges Bank regionale undersøkelse (RU) i forkant av møtet neste uke. Mye positivt her blant annet om at sysselsettingsfallet ser ut til å være over for denne gang. Men for en student av Richard Koos ‘The Holy Grail of Macro Economics’, er den illevarslende.
Norsk økonomi ser ut til å stadig sterkere japanske kjennetegn.
Litt forhistorie først. Samme dag som RU kom, fikk nye nedslående tall for den norske handelsbalanse. I august var det et nytt månedlig handelsunderskudd, -2, 9 mrd kroner. Den fjerde måned i år med negativ balanse. Og den verste fire-måneders perioden for vårt årtusen.
Inntektene våre faller. Og ikke bare for varer. Det etter en periode hvor vi har investert tungt i energi, industri og næringsbygg av ulike slag. 2019 var et toppår for investeringer i Fastlands-Norge. Det før aktiviteten falt. Derfor er det ikke rart at det er nær rekordsterk nedgang i investeringslysten for vårt næringsliv. Ingen vil investere neste år, etter å ha overinvestert i 2019, rett før COVID 19-pandemien ødela for omsetningen.
Alt dette kjenner vi fra Japans erfaringer på 1990-tallet. Ståltro på fremtiden ledet til overinvesteringer rett før omsetningen falt i et næringsliv som slet med strukturelle utfordringer Derfor er det liten trøst i å peke på Kahoot-kursen som et bevis på at vi er på vei mot en ny høykonjunktur. Ja, de disruptive teknologier vil gjøre det bra, men det går ofte på bekostning av tradisjonelle næringsveier. Kahoot, Pexip og de andre nye teknologiløsningene gjør det enklere å ha ha hjemmekontor, og droppe dyre konferanser i inn- og utland.
Med stor overkapasitet i mye av norsk næringsliv er det heller ikke mye inflasjon å frykte. Heller deflasjon hvis du skal tro næringslivslederne som lot seg intervjue i RU.
Alt dette er tidlige stadier i den sykdom som rammet japansk næringsliv i 1990-tallet. Det som er viktig nå er at myndighetene forstår at næringslivet trenger hjelp. Men at det nødvendigvis ikke må gå til nye investeringer. Vi har jo akkurat overinvestert, og enda mere av det gode vil bare grave vår deflatoriske grop dypere.
Poenget i R. Koo sin bok er at etter en periode med overinvesteringer er det bare naturlig at næringslivet konsoliderer finansielt, enten det er i energibransjen, i hoteller, i flyselskaper eller i rorbuer i Lofoten.
Vi får bare lære så godt vi kan av japanernes erfaringer fra 1990-tallet. Selv om den tradisjonelle japanske ‘long bow’, her fremført av keiseren rett før han får en overraskende BANZAI bør ikke prøves. Banzai-rop og ‘long bow’ kler nordmenn like lite som Japans tapte tiår kler norsk økonomi.