For noen år tilbake, lagde vi i Eika Gruppen i samarbeid med Statistisk Sentralbyrå en analyse hvor vi fremskrev norsk økonomi syv år frem i tid. Her ble det spådd at vi ville ha 6 pst arbeidsledighet og negative renter i 2022. Den gangen et ganske så usannsynlig scenario, nå et slags hovedspor for strategisk tenking rundt fremtiden. Ikke på noen måte garantert at vi havner der, men det er blitt et ganske så sannsynlig scenario.
Merkelig nok er vi på vei til å realisere mange av de utviklingstrekk som lå i prognosene, av tilsynelatende helt andre grunner enn forutsatt. Vi forutså hverken Brexit, Trump, USAs handelskrig med Kina, ei heller årets COVID 19 pandemi, da prognosene ble støpt.
På den annen side forutså vi heller ikke tiltakene som ble brukt til å mote pandemien, med meget ekspansiv finanspolitikk, og skattepakke til oljenæringen.
Så når jeg tar opp 2015-prognosene i dag, er det ikke for å påstå at vi hadde rett. Det setter imidlertid årets pandemi i perspektiv. Det får COVID 19 til å se mindre ut som en midlertidig krise, men heller som en katalysator for trender som lenge har vært under utvikling i norsk økonomi. Prognoser lagd ved hjelp av empiriske modeller i Statistisk Sentralbyrå, noe som borger for deres logiske interne konsistens. Fjoråret var ikke akkurat noen kjøpefest, men en svært så investeringstung konjunkturtopp. Investeringer i hoteller, fabrikker, verft, restauranter, nattklubber og kontorer som kommer til å gi oss vedvarende overkapasitet i mange næringer i flere år fremover.
Så hva var det modellverktøyet ga som svar, på at Norges Bank moter denne utviklingen ved å ta i bruk negative renter, (-0,25 pst som foliorente i Norges Bank)?
Jo, verden går ganske som normalt selv med negative renter. Men utfordringer består. Det er vanskelig å få arbeidsledigheten ned. Rentevåpenet er for sløvt til det. Scenariet ‘ de syv magre’ så for seg en deflatorisk verden hvor lønnsveksten falt til 1,7 pst per anno for så å bli der. Mange tror at årets elendige oppgjør er unntaket, men holder ledigheten seg høy, blir nok en lønnsvekst rundt 2 pst den nye normal.
Der vi virkelig bommet var effekten på boligprisene av en kombinasjon av lav økonomisk vekst, høy ledighet, men negative renter. I dette scenariet ville boligprisene falle systematisk, i en årlig takt på 1-2 pst per år. Det i kontrast til hva vi nå ser, hvor boligprisene rauser av gårde.
Men den største forskjellen ligger i svingningene på veien til dit vi er i dag. Jeg prøvde i 2015 å lage et glideflukt-scenario for norsk økonomi. I virkeligheten har vi hatt både langt sterkere år, i 2018 og 2019, og selvfølgelig et mye mer forferdelig 2020, enn man kunne ha forutsett den gang.
Nedturen i 2020 er jo den sterkeste noensinne i fredstid. Blant annet fordi husholdningenes sparerate traff 20 pst i vår. Når vi vet privat konsum er den største etterspørselskomponent i nasjonalregnskapet, synes det klart at intet varig oppsving i norsk økonomi kommer på plass før spareraten kommer ned igjen. Og så lenge så ikke skjer, må myndighetene stimulere til økt økonomisk vekst så godt de kan.
Hvordan får man ned spareraten? For den må ned skal veksten i norsk økonomi kunne normaliseres. Modell-folket har veldig tro på vår rentefølsomhet, både i bedrifter og husholdninger, men jeg tviler på om folks reaksjonsmønster på endringer i renta er som før. Antagelig er vi avhengig av at en trygg, rimelig og allment tilgjengelig vaksine for COVID 19 kommer på plass. Først da vil i hvert fall jeg føle meg trygg på å ta meg en bytur igjen.
Enn så lenge får billige penger holde økonomien frisk. Beregningene fra 2015 viste ingen stor skade ved nær evigvarende mildt negative renter. Alt må imidlertid sees i kontekst til den virkelighetsforståelse som er der ute, blant husholdninger, bedrifter og politikere. Jo mer langsiktig bekymret folk blir, desto mindre effekt vil rentene ha på låneetterspørselen i et allerede forgjeldet folkeslag.
I ukens boligpristall er det få bekymringer å spore i den norske befolkningen. Det til tross for at de fleste av oss må regne med reallønnsnedgang i år, og bare svak – nesten ikke merkbar – reallønnsvekst i årene som kommer.
Og den manglende bekymring hos de som tar opp store lån, for å kjøpe rekorddyre boliger – er nettopp det som gir grunn til bekymring.
For på 2020-tallet later det til at den økonomiske veksten blir markert svakere enn før. Oljeinvesteringene vil falle systematisk i årene fremover. Befolkningsveksten blir langt lavere enn før, og vi har opparbeidet en overflod av næringslokaler i ulike deler av landet.
Trolig er ‘de syv magre’ en periode vi har foran oss.