Norsk økonomi ligner mer og mer på japansk eller sveitsisk økonomi med lave vekstrater, ingen innenlandske inflasjonsimpulser av betydning og behov for evigvarende lave renter. Inflasjonsmålet er irrelevant i styringen av rentene.
Kronekursen er svak, ned 7 pst fra snittet i fjor, men det skal vi være glad for. Utenrikshandelen med varer er ekstremt dårlig. For første gang på 30 år ser den ut til å være fastlåst i negativt lende. Dette er det verste tilbakeslag i vår utenrikshandel siden jappetida. Også dengang satt makroøonokomer som unge JLA og spådde at det ville gå over.Bedre tider MÅ være på vei! Bedre var det å leve i håpet, enn det å ta virkeligheten inn over meg.
Det var få åpenbare bobler i norsk økonomi ved inngangen til året. Vi kom inn i COVID 19 -krisen med en historisk høy sparerate i husholdningene, og uten noen sterk overvurdering av aksje- eller eiendomsmarkeder, når en måler mot alternativkostnaden gitt av den rekordlave rente. Oljeprisen var på rundt 60 USD per fat olje, det halve av hva den var i 2008. Kanskje den største unormaliteten vi kunne se i makro i fjor, var næringslivets unormalt høye investeringsaktivitet?
Nettopp fordi at investeringsnivået i private bedrifter kom så høyt i fjor, er det naturlig at investeringene tas ned i tiden fremover. Spesielt etter at inntjeningen i mang en bransje har kollapset. Slik da også Norges Banks regionale nettverk varsler. Aldri tidligere har den vært så negativ. Aldri noensinne.
Hovedrisikoen for norsk økonomi later i dag til å ligge utenfor privat sektors kontroll med sårbarheter knyttet til utenrikshandel, og til at den økonomiske politikk ikke tilpasses norsk økonomis utfordringer.
En betydelig sårbarhet er videre nedgang i allerede grusede eksportpriser. Et fall som kan ramme investeringer, gi husholdningene berettiget frykt for fremtiden og hindre politikere fra å føre en tilstrekkelig ekspansiv finanspolitikk til at kapasitetsutnyttingen i norsk økonomi holdes oppe.
En annen sårbarhet er en ukontrollert styrking av kronekursen som gir forventinger om fallende priser og lønninger i Norge. En potensiell deflasjonsbølge som kan gi selvrealiserende forventninger om nedgang i eiendomsverdier på bred front.
En tredje er et globalt børskrakk som er så sterkt at det desimerer verdien av våre store plasseringer på de internasjonal børser, som oljefondet. Det er både usikkerhet knyttet til forholdet mellom USA og Kina, samt Brexit nå i høst.
Mye vil selvfølgelig også avhenge av pandemiens videre forløp. Men COVID 19 later til å ha kommet for å bli.
Finanspolitikken, var i utgangspunktet stram for 2020, men har blitt lagt om i kraftig ekspansiv retning i under pandemiens første fase. Noe som har hindret sterk inntektsnedgang for de store grupper som ble rammet av nedstengningen i av norsk økonomi våren 2020. Det er viktig at myndighetene forstår at de ikke må stramme til for tidlig.
De fleste kriser som blir virkelig ille skyldes jo at myndighetene fomler med å bruke tilstrekkelig sterke stimuli til å få økonomien på fote igjen. En fomling som blir en selvstendig kilde til godtfolks pessimisme.
Myndighetenes inngripen blir altså avgjørende i alle disse tilfelle. Bankkrisen på begynnelsen av 1990-tallet ble så ille som den ble i hovedsak fordi Norge valgte å stramme inn i en økonomisk nedgangskonjunktur. En slik umusikalsk penge- og finanspolitikk vil i moderne tid gi et langt større tap enn før, gitt at gjeldssettingen hos publikum er langt sterkere nå enn det har vært tidligere.
Bankhåndverk er annerledes enn i tidligere perioder, med langt bedre dokumentasjon og sikkerhetsstillelse for lån enn underbankkrisen på begynnelsen av 1990-tallet. Bankenes investeringer på egen regning er også langt mindre omfattende i dag enn det var i oppløpet til finanskrisen i 2008. Kall det hovmod, men småbankene i Norge ligger godt an.
I mangel av inflasjonsimpulser, og nok en gang har aldri det regionale nettverk noensinne vært mer negative enn nå, er det trolig duket for rentekutt, en eller annen gang i nær fremtid.
Noen vil protestere at vi må gi skatteletter, ansette folk i offentlig sektor mm. Men bortfall av eksportinntekter setter oss egentlig litt sjakkmatt.
Skal vi stimulere norsk økonomi, og det blir vi nok tvunget til å gjøre, må det lavere renter og svakere kronekurs til.
Det synes å være helt uunngåelig.