Boomernomics

by | 14. August 2020 | Norsk økonomi

Som gammel Monty Python fan, liker jeg fortsatt å se de gamle filmer og sekvenser fra 1970-tallet. De lagde ikke sketsjer, men sekvenser som skulle gli sømløst over i hverandre. Dog når det ikke var det ikke alltid så lett å lage bro fra den ene del til den neste. Ei heller i denne blogg.

Jeg gjør som Monty Python som gjorde når de var i knipe. De bare sa:

And now for something completely different:

BOOMERNOMICS!!!

I de første etterkrigsår kom guttene og gubbene hjem fra krigen, og måtte ha seg. En tid da man sørget over de falne, og ville erstatte dem nytt avkom. Fra 1946 ble det derfor, eller av en eller annen grunn, en baby-eksplosjon i alle krigsherjede land. Kanskje var det å få barn datidens mote?

Uansett, i demografiske termer kalles de store fødselskull fra 1946-1964 for ‘babyboomerne’.

I unge år hadde jeg gleden av å treffe forfatteren av en bok om temaet: Boomernomics. Boken som forklarer samfunnsutviklingen som resultat av denne aldersgruppens, eller kohortens, bevegelser gjennom livet. Hans poeng var:

  1. 50-tallets -boligbygging falt sammen med denne generasjons barne- og ungdomsår.
  2. 60-tallets mange frigjøringer falt sammen i tid med denne generasjonens overgang til høyskole og universitet,
  3. Inflasjonen på 70-tallet kom med denne generasjons lønnskrav, og behov for å redusere realverdien av gjelda de hadde opparbeidet.
  4. Den konservative bølge med Reagan, Thatcher og Willoch slo inn over vesten samtidig med at denne generasjon selv skulle få barn.
  5. Pensjonsreformer falt sammen i tid da denne generasjon var i 50-årene, og ville sikre seg sine pensjonsrettigheter, på bekostning av de som kom etter. Dette var også æraen hvor alle måtte eie sin egen bolig, en rentefølsom investering. Rentekutt ble populært.
  6. Og ja, forfatteren av ‘Boomernomics’ spådde både de minimerte renters politikk, og børskrakket i 2008. Det på slutten av 1990-tallet. Kanskje preges også børsene av babybommerne?

Ved den økonomiske nedtur på begynnelsen av 1990-tallet ble det naturlig å kutte rentene, ikke øke de offentlige budsjettunderskudd. Et valg av politikk som skulle gjenta seg gang på gang, senere. Til glede for alle babyboomere som sitter med mye eiendom og aksjer.

Gjeldsatte, middelaldrende babyboomere ville ikke ha noe av overføringer eller skatteletter til arbeidsfolk. Nei, mye bedre å bruke rentevåpenet, og holde stram finanspolitikk.

Tross alt var det ikke Jesus selv som sa at de fattige vil dere alltid ha rundt dere?

Også etter finanskrisen i 2008 bare skulle den økonomiske poltikken føres slik at verdien på denne generasjons eiendommer og aksjer måtte stige. Renten måtte ned slik at babyboomernes formuesverdier ble beskyttet. Ved å stenge unge ute fra lånemarkedene, kun man faktisk senke rentene til nivåer de knapt hadde vært før uten at man fikk urovekkende mye finansiell ustabilitet. Strenge boliglånsforskrifter kom derfor på moten.

Nei, ikke bruke masse penger på statsbudsjettet, til å hjelpe studenter, arbeidsledige og fabrikkarbeidere klare seg. Utgifter som kunne gi underskudd så store i offentlige regnskaper at det ville true ‘babyboomernes’ sykehus- og kulturtilbud.

Lettelser i penge- og kredittpolitikken var medisinen. En resept som både ga den nødvendige økonomiske vekst og som gjorde babyboomere rikere på bekostning av de som hverken eide aksjer eller boliger.

Men trolig finnes svaret på spørsmålet om rentene skal opp igjen, i hvordan folk takler den nye demografiske skjebne med aldrende befolkninger og fallende yrkesbefolkninger overalt. De offentlige underskuddene må også da hele tiden tilpasses de private finansielle spareoverskudd.

Så hvis spareoverskuddene i privat sektor forblir høye, har ikke staten så mye annet å gjøre enn å låne midlene opp og ta dem i bruk. En politikk, som vis den skal være troverdig, bør heftes ved en ekstremt lav rente slik at statsfinansenes langsiktige utvikling ikke blir altfor skral.

Blir det behov for inntekter, kan jo de store land gjøre en avtale seg imellom om at alle for en og en for alle kutter sine sentralbankrenter kraftig over i negativt lende. Hvis innskuddsrentene i den amerikanske, den japanske, den europeiske og den britiske sentralbank alle var minus to prosentpoeng, ville det heller neppe blitt de store svingninger i valutamarkedet av en slik dristig pengepolitikk.

Men hvorvidt rentevåpenet vil bli brukt like aggressivt som før, er ikke godt å vite. For nå er det nye generasjoner som tar over. Generasjoner som kanskje vil prioritere seg selv, fremfor babyboomerne, som nå er på vei inn i pensjonistenes rekker, for deretter å havne på gamlehjem på sin vei til penalet.

Nå er det de unges tur til å ta makten.  Unge som har hatt liten glede av politikkvalg med minimerte renter, kombinert med strenge boliglånsforskrifter.

Er hevnens time kommet? COVID 19 er jo et nytt fenomen som rammer de unge i arbeidsmarkedet langt hardere enn de voksne, som har lang ansenitet. Kanskje er nettopp vår tids pandemi det som måtte til for å vri politikken vekk fra rentekutt til andre stimuli?

Hvem vet, kanskje blir det om noen år blir det borgerlønn til glede for de unge, finansiert med kutt i trygder og pensjoner, og økt skatt på eiendom? En reversering av myndighetenes politikkvalg i dette årtusen, som tilgodeså de godt voksne, på de unges bekostning.      

Kategorier

Siste innlegg