Jo eldre jeg blir, desto mer glad blir jeg i gjøre ting jeg drev på med som barn. Båtliv, historiebøker og skriving av småfortellinger. Ok, da, så var jeg et litt underlig barn!
Men korona-viruset har dratt oss alle litt tilbake i tid. Vi sitter jo mye hjemme, med familie og kanskje våre nærmeste venner. Hjemme er nå plassen vi både jobber, spiser og slapper av. Bokhylla får fornyet oppmerksomhet. Den neglisjerte hagen ditto.
Også i eiendomsmarkedet har det trolig skjedd endringer. I mange land ser det ut til at bybeboere ser seg om etter en mer landlig plass. I hvert fall når de sitter i sine trange leiligheter i en eller annen bykjerne og lar sin PC-mus vandre av gårde. I England melder Financial Times at nettsøk på landlige boliger (rural homes) økte med 68 pst fra mars til mai i år.
Spørsmålet for eiendomsbransjen nå er om ‘People will put their money where their mouse is’?
Vil bybeboere, også nordmenn, flytte ut av bykjernen for å leve ut sine dagdrømmer om landlig idyll? Drømmer med røtter i barndommens evig lange somre, alltid fine vær og bare hyggelige, smilende mennesker. Drømmer som gjenoppstår når du ligger på sofaen og blar i gamle fotoalbum med et hvitvinsglass i hånden.
Boligdrømmer er preget av moter. Jeg har vært på utallige konferanser hvor det å bo effektivt (eller trangt) i en moderne (anti-septisk), og energieffektiv (klaustrofobisk) leilighet er alle menneskers store boligdrøm. En bolig oppå et trafikalt knutepunkt, med skoler, trening, barer og restauranter i samme kvartal. Vår tids Soria Moria.
Intet er gjevere enn å sitte med sin espresso-kopp i en Arne Jacobsen stol, skuende ut på byens gater og motorveier, mens man planlegger sin neste flyreise, cruise eller hyttetur. Hva som helst bare man kan komme seg vekk!
Men det er bare mote.
Ja, det var den enerådende drøm hos de fleste av våre arkitekter, boligutviklere og byplanleggere. En bolig for den moderne nordmann. En tidsånd som for øvrig også styrer milliardsløsing ved bygging av nytt korona-vennlig regjeringskvartal.
Vi har vært her før. Sosialantropologen og forfatteren Tom Wolfe skrev på 1970-tallet et essay om moderne boligutvikling. Om moderne, fremtidsrettede, effektive høyhus som var bygget for morgendagens menneske. Et vesen som i ett og alt skulle være så mye bedre enn de som surret rundt i datidens virkelighet.
Arbeiderne som bygde disse boligene var imidlertid null interessert i å bo i disse moderne paradisene. De ville ha eneboliger, med klisjéaktige blomsterbed, stakittgjerder og gjerne et vognhjul hengt på ytterveggen ved siden av et inngangsparti i dyp mørk tre. Døra måtte ha en gammeldags messingbøyle som dørklokke.
Når avisene nå er brefulle av reportasjer om bonderomantikk og Sørlands-idyll kan det bare være en mote. Et blaff som går over bare denne korona-pandemien tar slutt. Da vil årets kollaps i nyboligsalget bare være et vondt minne om noen år.
Men vi kan også være midt opp i en ny æra, som ligner gamle tider, da bondegård, felespill, katt og kaniner hadde sin glanstid. Boligbyggere flest vil i så fall tvinges til å tenke nytt. Høland-dreaming!
En ting er sikkert. Den norske befolkningen eldes. Selv fant jeg ut at jeg burde flytte fra Grünerløkka da jeg kikket meg rundt en lørdag i et av nabolagets utallige kaféer, og fant ut at jeg var den eldste person i lokalt. Da var jeg 40 år gammel.
Og nei, jeg vil ikke tilbake til en blokkleilighet med en liten balkong, heis ned i kjelleren, i et bygg hvor temperaturen holdes konstant på 21 varmegrader.
Mye bedre er det da å bli gammel litt lengre ut av byen, i en bolig som lekker og trekker, der hvor boligprisene er lave, og hvor jeg tvinges til å holde meg i form ved å pusle litt rundt i hagen og måke snø om vinteren.
Så her er mitt tips. Koronapandemien kommer ikke til å endre oss, men hjelpe oss finne tilbake en mer normal hverdag.
Det hysteriske behov nordmenn har hatt for å bygge ut Oslo Sentrum som et moderne utstillingsvindu, behovet for å reise rundt i verden og belære folk hvordan de bør leve, med ny sløsing av milliarder av kroner, for så å trekke seg tilbake til en luksusleilighet i det mest moderne kvartal, moderne teknologi kan bygge, for det moderne menneske, var bare en mote.
En mote som nå blir avløst av en noe mer jordnære livsstil og boformer. En ny nostalgisk mote hvor mange av oss vil oppsøke gjengrodde stier.