Siste uke før St. Hans er preget av sommeravslutninger. Og presentasjonen av Norges Banks Pengepolitiske Rapport nr. 2, med prognoser for de kommende år, er en hyggelig avslutning for alle oss makroøkonomer som møter opp for å høre på. Hvis det da er mulig å møtes.
Noe det ikke var i år. Nei, det blir for mye trengsel av slikt, med fare for smittespredning.
Men en ny rapport i skriftlig format har vi fått, dandert av den nye Direktør for Pengepolitikk Ingrid Solberg. Bare ‘fungerende’ direktør før den formelle ansettelse, men hvis rapporten er hennes svennestykke ligger hun godt an til å få jobben permanent.
Denne rapport er den første som har mulighet til å ta inn over seg alle virkningene av den økonomiske krise forårsaket av COVID 19, og de tiltak som er satt i gang overalt i verden for både å bekjempe spredningen av viruset, og alle tiltak som understøtter den økonomiske veksten. Mai-rapporten var som kjent en enklere affære.
Internasjonalt legger man seg nå tett opp til IMFs april-prognoser som var ganske så V-formete. Ja, den økonomiske krise er dyp, men den er midlertidig, og om noen år vil hele COVID19- krisen bare være et hakk på langsiktig stigende kurver for de fleste lands, BNP, industriproduksjon, detaljhandel og sysselsetting. Viruset blir snart borte.
Men nei, verden blir nok ikke som før. Hverken IMF eller Norges Bank klarer å si det åpenbare:
Den vestlige verden levde i en boble i januar 2020. En forventingsboble i eldrebølgens æra, hvor investorer og myndigheter gjorde for lite for å tilpasse seg eldrebølgen. Dette er år hvor yrkesbefolkningen skal falle i Vest-Europa, Amerika og Nord-Øst Asia. Hvert eneste år.
Investeringene ble likevel holdt på høye nivåer i de fleste næringer, det til tross for at vi var inne i den lengste konjunkturoppgangen i manns minne. (Hint: Det er da du bør konsolidere, ikke overinvestere).
Arbeidsmarkedet var misforstått. Stramt var det, med høy lønnsvekst, uten at folk tok innover seg hvor soufflé-aktig sysselsettingen var blitt. Bruken av deltids arbeidskraft og konsulenter – ofte med syv-sifrede lønninger – hadde bredt om seg. Folk som en nødvendigvis ikke trenger til enhver tid. Ikke i nedgangstider.
Produksjon av konferanser, festivaler og konserter utgjør en svært så lukrativ del av næringslivet i konjunkturelle toppår som 2019. Men strengt tatt kan en klare seg uten. Konsulenter, og rådgivere av alle slag, likeså.
Mye annen næringsvirksomhet har vist seg sårbar for en overgang til en fremtid hvor vi alle bli mere hjemme, med både arbeid og konsum fra sofakroken. Den enkleste måten å slå tre fluer i ett smekk, redusere smitterisiko, kutte klimagasser og spare penger er å pålegge folk å jobbe hjemmefra, i hvert fall et par dager i uken. Samfunnets køkostnader vil da også gå ned.
En naturlig endring i vår livsstil som vil ha sterke deflatoriske konsekvenser i mange år fremover.
Norge har også en aldrende befolkning med lett tilgang til trygdeordninger. Ved sterke tilbakeslag i en økonomi preget av overgangen til nye teknologier, er det naturlig at mange av oss rett og slett ikke gidder å jobbe mer, men tar en sluttpakke fra arbeidsgiver, og velger et liv på trygd.
Prognosene fra sentralbankens toppfolk skal jeg ikke heng meg opp i. Nå kan nær sagt alt skje i verdensøkonomien, og mulighetene på politikkområdet for å bøte på uforutsette problemer er fortsatt store – særlig når det gjelder å ta i bruk finanspolitikk.
Vi lever i en deflatorisk samtid, hvor både etterspørselssiden svikter som følge av demografiske utvikling, og hvor tilbudssiden preges av systematisk overkapasitet i mange næringer.
Det blir stadig færre godt betalte heldagsjobber en familieforsørger trenger for å leve det gode norske mellomklasseliv. Barna av dagens best betalte oljearbeidere, underholdningsartister, og konferansearrangører kommer til å oppleve sekulær stagnasjon, et liv med lavere inntekt enn mamma og/eller pappa hadde.
Verdien av kinoer, teatre, selskapslokaler, konsertsaler og konferansesentre blir aldri den samme. COVID 19 ga oss alle den dytt i ryggen til å omfavne vår tids teknologiske muligheter til å redusere bruken av slike næringsbygg.
Diskusjonen om vi lever i tilbuds- eller etterspørselssjokk er spennende, og givende å følge, men opplagt er det at både tilbudet av varer og tjenester, og hva befolkningen etterspør, blir varig endret av COVID 19.
Uansett er det opp til myndighetene å pumpe nok stimuli inn i økonomien til at vi når full sysselsetting – en eller annen gang i fremtiden. Ingen politiker eller sentralbanksjef kan gi COVID 19 skylda for arbeidsledigheten i 2022.
Og nei, renten i Norges Bank kommer aldri opp igjen så det monner. Blir kronekursen sterk nok vil tvert i mot også vår egen sentralbank tvinges til å innføre negative renter. Slik som er normalt i det meste av Europa.
COVID 19 har kommet for å bli i det norske samfunnet. Uansett hva slags frislipp myndighetene tillater, vil det ta mange år før folk er villig til å leve slik de gjorde i fjor, med konserter, konferanser og utenlandsturer til fremmede himmelstrøk. Land hvor nå COVID 19 skal brenne seg gjennom befolkningen.
Selv vil jeg tilbringe usedvanlig mye tid hjemme. Men jeg stiller nok opp på presentasjonen av neste pengepolitiske rapport. Noe moro må en jo unne seg – også i en verden infisert av COVID 19.