Covid 19 aktualiserer innføring av Borgerlønn

Alle kriser endrer våre samfunn.

Verden blir heller ikke helt den samme igjen, etter at Covid 19 er blitt en del av vår virkelighet, uansett hvor mye vi higer tilbake til vår ‘normale’, hverdag, de normale inflasjonsmål, eller de normale rentene.

Det betyr ikke at verden endres så voldsomt, i en eller revolusjonær dimensjon, av vår tids kriser. Nei, det er heller snakk om en gradvis endring, en naturlig evolusjon, hvor nye tiltak må innrettes for å rette opp krisen.

Tiltak som også må avhjelpe problemer vi hadde i samfunnsutviklingen lenge før krisen oppstod.

Konjunkturoppgangen siden finanskrisen i 2008-09 var i stor grad drevet av tre forhold på etterspørselssiden, og én viktig utvikling på tilbudssiden.

De 3 førstnevnte var:

  • Kinas voldsomme stimuli i årene 2009-2013
  • Trumponomics, hvor budsjettunderskuddet i statlige sektor nådde nye milepæler
  • Vestlig ZIRP (nullrentepolitikk) og QE (sosialhjelp til kredittmarkedet)

De to første effektene er ad-hoc-aktige engangseffekter.

Den siste overgangen fra klart positive til renter nær null (eller negative), var bare en videreføring av aksepterte pengepolitikk fra 1990-tallet;

Enhver konjunkturnedgang måtte møtes med mer ekspansiv pengepolitikk, med både nye rentebunner, og nye høyder i gjeldsgrad, som resultat.

-Same procedure as everyyyy crisis, James!

Bare i stadig større doser. Den såkalte finanskrisen i 2009 ble avløst av langt sterkere gjeldsoppbygging globalt enn noensinne tidligere. Rentekuttene som fulgte i kjølvannet av COVID 19, og de enorme verdipapirkjøp i sentralbanker, var bare mer av samme medisin som vi alltid bruker. Nye rekorder i offentlige budsjettunderskudd og gjeldsetting settes i hele verden.

Men politikken hadde bivirkninger for samfunnet. Rentekutt og kjøp av kredittpairer bidro til å blåse opp aktivaverdier, med nye børsrekorder som resultat.

For å hindre ting i å ta helt av, ga de fleste myndigheter ordre om langt strengere kredittpolitikk enn før. Hvilket ledet til at unge og fattige ble stengt ute av eiendomsmarkeder. Boligene ble kjøpt opp for en billig penge av finansielle investorer.

Tilbudsiderevolusjonen som omskaket våre samfunn var den gradvise sterkere fremveksten av nye arbeidsbesparende teknologier. Andrew Yang, presidentkandidat for demokratene, la i årets valgkamp avgjørende vekt på kunstig intelligens sin rolle i arbeidsmarkedet. Det var bare naivt å tro at sysselsettingen i amerikansk industri noensinne ville øke igjen til gamle nivåer.

De gode gamle fagforeningsbeskyttede arbeidsplassene hvor du kunne regne med å begynne som ung, og arbeide til du ble pensjonist, på en solid lønn, var for en stor del borte for alltid.

Det nye mer fleksible, og risikofylte arbeidsmarked, burde suppleres med en borgerlønn på 1000 USD per måned, med fradrag for andre offentlige støtteordninger du måtte bruke. Det var Yangs verdiforslag til velgerne.

Andrew Yang måtte gi tapt for Joe Biden, men hans idéer har fått ny aktualitet etter COVID 19 har kastet 30 millioner amerikanere ut i arbeidsledighet, ledet til 3000 mrd USD i ekstraordinære bevilgninger, hvor av en god del er kontantutbetalinger til befolkningen. Men nok en gang: Det meste går til de rikeste.

I Europa har ikke behovet for slike utbetalinger, enten som engangstiltak (helikopterpenger) eller varig (borgerlønn) vært like stort. Amerikanerne har et veldig dårlig sikkerhetsnett for arbeidstagerne, derfor måtte de agere raskt. Europeerne med varierende grader av utviklede velferdsstater, som tok vare på innbyggerne, satset først og fremst på å hjelpe bedriftene.

Her hjemme har vi bare så altfor lenge levd i en tro på at verden bare kan være normal, med de overnevnte normaliteter som lett oppnåelige. Sannheten er at industriproduksjonen i dag ikke er stort høyere enn i 1997-1998, og det før oljeinvesteringene skal begynne sitt ugjenkallelige fall.

Myndighetene støtter litt her og der, med den åpenbare fare at det er de som roper høyest, ikke de som vil gi oss mest velstandsvekst, som får de fleste av de ti-talls milliarder av kroner som myndighetene nå slår om seg med.

Dagens krisepolitikk; en blanding av gaver, subsidier, lån og midlertidige fritak fra ulike lover og regler, er egentlig et angrep på økonomisk teori. Noe som kanskje er det beste vi kan få til, når vi står midt opp i en krise.

Adam Smiths tro på at folk ved å gjøre sitt beste for at en selv og sine nærmeste, i regulerte markeder, bidrar mest fornuftig til samfunnet, er enn så lenge kastet på bålet, sammen med lærebøkene om Velferdsteori.

Jeg vet det smerter politikere, analytikere, prester og byråkrater å høre slikt, men vi økonomer har ingen forutsetninger for å fordele store deler av samfunnsinntekten bedre enn om vi ga midlene direkte til folket.

En gammel idé er den om borgerlønn. Her er hva jeg skrev om temaet i januar i Nationen:

Borgerlønn er et virkemiddel som Norge ikke har tatt i bruk, men som kan være velegnet i fremtiden. En fremtid hvor det å holde folk aktive, det å ta hele landet i bruk, og det å holde fødselstall oppe, blir sett på som viktige mål. En videreføring av gårsdagens distriktspolitikk, bare i en ny form. Ikke støtte til bøndene denne gang, men til de som bor. Bare bor.

Noen vil si at de senere års lavrentepolitikk har vært en form for borgerlønn, all den tid eiendomsverdier og børsverdier er blitt drevet til himmels av lave renter.

Derfor er det på tide å gi arbeidsfolk målrettet hjelp.

MMMhhhh, absolutt ikke det dummeste jeg har skrevet. Ikke helt ‘normalt’ det heller.