Zen på Bankplassen

I yngre år, på konferanse i Tyskland, traff jeg på en kollega fra den japanske sentralbank. Over middag raljerte jeg over hvor håpløs den økonomiske politikken var i Japan, men hadde anstendighet nok til å plukke opp middagsregningen for oss begge.

Som takk fikk jeg Bank of Japans julekort. Kanskje det vakreste jeg noensinne har fått. Har det fremdeles.

Når Norges Bank nå senker rentene, med forventning, intet løfte, om at den skal være der frem til 2023, er det unektelig japanske toner i analysen.  Men egentlig er ikke ‘Japan-scenarioet’ en helt treffende beskrivelse på den utvikling som nå spiler seg ut i den vestlige verden.

‘De minimerte renters politikk’ er noe som tar form over hele verden. Japan var bare fortroppen.

Minimerte renter i sentralbankene er bare den logiske endestasjon for moderne økonomier som har brukt kredittmarkedene for å manipulere økonomien de siste 30 år.

I gode tider, hever sentralbanksjefene rentene – litt. I dårlige tider senker de dem – mye. Underveis økes gjeldsgraden til publikum. Men prosessen har en logisk ende, der hvor folk er mette på gjeld, selv ved null i rente.

De store industriland har alle vært gjennom, eller er på vei til å sluttføre, helt unike 40-50 årige perioder av sin utvikling.

Reiser fra utbredt fattigdom, via industrialiseringsår, til verden av i dag, hvor de fleste av deres innbyggere har et slags middelklasseliv. Et anstendig liv i aldrende og forgjeldete befolkninger, uten vekst i arbeidsstyrkene. Uten nevneverdig inflasjon.

Denne reisen har artet seg litt forskjellig for de ulike land. Norske fiskere ble rike på sild, hval og torsk. Oljelandene tømmer sine oljefelt, Tysklands Wirtschaftswunder er historie,

Japan avsluttet sitt økonomiske mirakel i 1991, mens Kina avslutter sin variant av det asiatiske vekstmirakel i disse dager. Norge er nær ‘Peak Oil’. Kina nær ‘Peak Toil’.

De gamle vareproduserende næringene vil fortsatt være der i fremtiden, men uten å kunne gi samme vekstbidrag som før. Uten å kunne holde liv i alle gamle industristeder. Uten å kunne gi arbeiderne samme lønnsvekst som før, da priser på industrivarer stort sett har vært fallende de siste 20-30 år.

I land med inflasjonsmål e.l. brukes rentene aktivt til påvirke konjunkturbildet.

Store rentekutt er ofte nødvendig.Når prisveksten holder seg lav, også i gode tider, er de normale rentene for lave til at denne øvelsen kan gjentas, uten at rentene havner i negativt lende.

Alle OECD-land og mange fremadstormende økonomier, inklusive Kina, lever i eldrebølgens æra.

2020-tallet vil gi Nord-Øst-Asia og Europa en samlet årlig nedgang i yrkesbefolkningen på 10-15 millioner potensielle arbeidere, med nesten like sterk økning i antall pensjonister. En nedgang i yrkesbefolkningen som demper produksjonsveksten i økonomien. En økning i antall pensjonister som svekker allerede svake statsfinanser.

Bakteppet til vår tids rentedannelse, blir da lavere økonomisk vekst, lavere inflasjon og mer usikre tider enn før. Fremtiden er så uviss, gjeldsbyrden så stor, at selv til rekordlave flytende rente vil folk vegre seg for å låne mer.

Der var Japan ved årtusenskiftet, og der vil Norge havne en eller annen gang i løpet av dette ti-år.

Hva nå?

Neste steg fra Norges Bank blir da å tilby billige langsiktige lån. Enten direkte, eller som i Japan, ved at sentralbanken lager et eksplisitt mål på hvilket nivå de lange rentene bør være på. Et eksplisitt mål nær null.

Tror faktisk jeg skylder min japanske venn en unnskyldning. Om ikke annet bør han i år få det flotteste julekort jeg kan oppdrive.