Sittende hjemme, tastende på min bærbare PC om makroøkonomiske temaer, er det ikke fritt for at jeg savner kontoret. Rammen rundt min normale hverdag, med gode kollegaer, uvurderlig småprat rundt kaffemaskinen, og ofte litt for lange, men svært så givende lunsjpauser.
Men fremover blir intet normalt. Noe som gjør at jeg av og til sover dårlig om natten, usikker på hva slags monster som ligger under senga mi.
Dette er andre gang på 12 år at alle økonomiske prognoser bare må kastes på bålet. Virkeligheten overgikk fantasien i 2020. Ikke for første gang.
Før finanskrisen spådde folk flest 5-6 pst renter, som det normale, med et usikkerhetsområde rundt beste gjetningen – illustrert ved vifte for sannsynlighetsfordelingen til utvalgte variable. Men finanskrisen i 2008 brakte renten langt under det folk trodde var mulig. Langt under viftens minst sannsynlige verdi på nedsiden. Den gang føltes det traumatisk, spesielt for de av oss som var økonomer i finansbransjen.
Men i 2009 var viftene tilbake. Normale renter likeså, må du vite, var bare litt lavere enn før. Om litt kom også begrepene ‘normal vekst’ og ‘normal inflasjon’ i bruk igjen. Ble faktisk like mye brukt som før 2008. Like mye ‘normalitet’ i bruk av analytikere etter krisen, som før Den Store Finanskrisen, avslørte at ingenting kunne påregnes å være normalt lenger.
Nå skriver vi 2020, og fjorårets normalitet med tilhørende usikkerhetsvifte er heldigvis borte. Norges Bank kan ikke love noe helst. Det burde vi alle nå innse. Ikke nå, ikke i fremtiden.
Det er til vår sentralbanks ære at vifteanalysene ble borte i siste pengepolitiske kommentar. Fortsett med det.
For ingenting er normalt lenger. Lenge siden det var det. Ikke rart i at Bilie Eilish har så stor suksess nå om dagen med sine angstfylte sanger. De unges Joni Mitchell er hun.
I årene etter finanskrisen har vi blitt forledet til å tro at et samspill mellom rentenedgang, raus finanspolitikk og nye teknologier ga oss ny internasjonal konjunkturoppgang. Men dette er bare halve sannheten. De vestlige land kunne ikke klart å komme tilbake til ‘normalitet’ uten de enorme stimuli fra Kinas leninistiske ledelse.
Lite kjent for nordmenn er at finanskrisen bidro til å styrke leninistene i Beijings innerste kammer. Mange ledende økonomer, politikere og sentralbankfolk så med forakt på hvordan sine vestlige motparter klarte å styre sine økonomier ut i en så omfattende krise. Troen på vestlige idealer, om frihet, privat eiendomsrett og full deltagelse i et vestlig system med frihandel og fri kapitalflyt, fikk seg en knekk i Kina etter finanskrisen.
Europa har egentlig heller aldri kommet seg tilbake til middagshøyden etter finanskrisen, selv med negative renter. Selv med enorme stimuli i årene 2009 -13 i Kina, og fra og med 2017 – Trumponomics, sine gigantiske amerikanske underskudd på statsbudsjettet.
Aldri noen normalitet etter 2009 i den forstand at hverken vekst, inflasjon eller markedsrenter klarer å holde seg oppe – uten hinsides mengder stimuli.
Selv før finanskrisen – levde de vestlige økonomier med deflasjonskrefter. Deflasjonsimpulser som forsterkes i disse dager. Bare tenk. Vi erstatter nå dyre, og omstendelige forretningsreiser, med gratis videokonferanser, restaurantbesøk med take-away, og kinoturer med Netflix abonnement.
Kanskje har realitetene godt opp for de fleste norske økonomer, men jeg er litt usikker. Toppfolkene i Finansdepartementet klarer ikke en gang å anslå veksten neste år. Ingen aning har de om 2022.
Komisk blir det om de på et senere tidspunkt prøver å gjenreise normalitet i sine anslag. Men det er min prognose: Etter en tid, kommer de normale vekstrater, renter og inflasjon tilbake til de fleste makroanalyser. Vi sover så dårlig uten å ha dem å støtte oss til.
Vel, noe må vi makrofolk si til en befolkning som klamrer seg til drømmen om at verden er kontrollerbar, og som håper fortvilt at den er på vei til å bli – eller allerede er – normal:
– Slapp av, verden blir snart normal igjen. Verden blir snart normalisert. Det er ingenting under senga. Sov godt!