Ved gode middager liker jeg ikke prate om vanskelige ting. Aldri uansett. Jeg gjør Peer Gynts ord til mine:
NU skal vi sammen snakke
Men bare om løst og fast,
Glemme det skjeve og skakke – og alt som er galt og vasst!
Man må gjøre ære for de døde dyrene omhyggelig tilberedt og vakkert servert på bordet. Man må fokusere rett. Og det må være på måltidet, og dets medlemmer – IKKE på vanskelige og ubehagelige tema.
Og for en bankmann er det få temaer som tar fra meg matlysten mer enn ‘scenario med negative renter’. Derfor orker jeg ikke snakke om slikt på en hyggelig lørdagskveld.
Du vet, blir rentene for lave så gruses overskuddet i banker, med minsket evne til å ta på seg risiko for fremtidig mislighold og tap. Et samfunnsproblem blir det da også.
Men som en bøyg er det ikke lenger mulig å komme seg rundt temaet negative renter.
I går begynte det amerikanske statsmarked å prise inn negative renter i løpet av de neste par år. Ganske så standhaftig. Det til tross for at den amerikanske stat går mot et underskudd på statsbudsjettet motsvarende 15 pst av BNP (!), med det resultat at enorme volumer statsobligasjoner pumpes ut i de globale markedene for sparekapital.
(Minner meg på at jeg må få takke Sankt Donald J., Trump, skytsengelen for finanspolitisk uansvarlighet. Hvordan hadde det globale konjunkturbildet vært uten hans hemningsløse budsjettunderskudd?)
Oppsummert:
Med forventninger om at amerikanske økonomi tar seg opp igjen neste år, med svakt positive inflasjonstall som følgesvenn, priser konsensus nå inn en snarlig vending til negative renter i USA.
Hva slags scenario skal til for at så skjer?
Som i går, må jeg også her ta utgangspunkt i to forhold som blir avgjørende for hvorvidt de nominelle rentenivåene i verden skir ned, og festner seg i negativt lende.
Eldrebølgen og inflasjonen.
Men altså først det åpenbare: De fleste vestlige land ligger nå nær null i sine styringsrenter. Da vil en kraftig uønsket stigning i én valutakurs; USD, GBP, JPN, EURO, SEK eller NOK trolig utløse store rentekutt fra de respektive sentralbanker, langt ned i negativt lende om nødvendig.
Men gitt stabile valutakurser, hva er det som skal drive oss over i negativt lende?
Eldrebølgen blir stadig sterkere jo lenger vi kommer ut på 2020-tallet. Dette bidrar til å redusere BNP-veksten nær sagt overalt. Men det bidrar også til å vri konsumet vekk fra varer og over til tjenester. Tjenester som ofte er produsert i den offentlige sektor til symbolsk salgspris, rasjonert ut til befolkningen.
Varene vil ha minimal inflasjon fordi etterspørselen etter disse er begrenset. Helse og utdanningstjenester vil ha begrenset inflasjon fordi produksjonen er i offentlig regi, og dermed rasjonert.
Så vi får svak BNP-vekst og lav inflasjon i årene som kommer, nær sagt overalt.
Men hva med investeringene?
Vel, privat sektor trenger ikke investere så mye i et slikt scenario, så det er den offentlige sektor som må satse.
Haken her er at underskuddene i de offentlige sektorer allerede er vanvittig store. Og større vil de bli, år om annet, etter hvert som eldrebølgen tiltar i styrke – med økte pensjonsutgifter som resultat. Ingen regjering har råd til å holde på slikt i lengden, og i hvert fall ikke låne opp nye beløp til investeringsformål, så lenge rentene forblir positive.
Så det er fullt mulig, faktisk ganske så sannsynlig, at rentene vil havne i negativt lende i USA, Storbritannia og Sverige i årene som kommer. Og jo flere land som blir med Euro-land, Danmark, Sveits og Japan i klubben for negative renter, desto mer sannsynlig er det at flere følger på. Når alle har negative renter, har jo ikke investorer noe sted å flykte til for å sikre seg avkastning.
Men Norge er ikke som andre land. Vi har pæng på bok. Ikke gjeld. Vi kan i prinsippet ødsle en god del, med ny-E18, ferjefritt Vestland, Ringeriksbane og Nord-Norge-bane uten å måtte låne opp en krone.
Vår akilleshæl er kronekursen. Vi blir garantert ikke blant de første som får negative renter, men vi kan bli den siste.
Faren er at hvis de fleste andre reservevalutaer faller dypt ned i negative lende på sine styringsrenter, så vil kapital flomme inn i det bittelille norske marked.
Da må trolig også Norges Bank bite i det sure eplet og drepe renten. Ned i underverden må den. Uansett hvor mye Jan, Peer og Øystein Olsen måtte mislike det!
– Huff, nei, nei, ikke nå! Vekk skal de gå!
–Peer du har å vente, jeg skal ‘’på Mesters vegne å hente sjelen”: Din rente!
– Ved neste korsvei Peer, da er tiden inne for at jeg,
den pengepolitiske knappestøper, kommer for å hente renten din, og deg.
Vi sees igjen Peer, den negative rente og jeg, vi sees ved neste korsvei!