Den dag det endelig går opp for folk flest at rentene holdes nær null i overskuelige fremtid, vil vi alle tenke nytt og annerledes om sparing, kredittgiving og pengepolitikk.
Det hele høres absurd ut. Folk kan jo låne langt mer enn de har godt av, og farlig mye for det finansielle system, slik ståa var i oppløpet til den store finanskrise i 2008.
Sløsing med sparemidler må selvfølgelig stoppes av sterke finansielle reguleringer. Derav den første konsekvensen av vår tids renter, eller mangel på sådanne:
Kredittreguleringene må være strenge og detaljerte. Men altså tilpasset til et scenario hvor rentene aldri kommer opp igjen.
Dagens boliglånsforskrift hvor en tester for 5 pst renteoppgang og har lånerammer på 5 ganger årets inntekt, synes imidlertid å være tilpasset et annet regime enn det som venter oss.
Kredittreguleringer skal ikke hindre fornuftige løsninger for husholdningene. Den enkelte er jo bedre tjent med å erstatte boliger, biler og båter som er dyre i drift med noe nytt, desto lavere rentene er. Samfunnet er trolig også tjent med at boligbyggingen nå holdes oppe, at gamle riskokere fjernes fra veiene, og at folk tar båtferie i Norge fremfor en sydentur.
Mitt forslag: En gjeldsgrad opptil 10 ganger inntekt, og 80 pst av panteverdier, for unge i fast jobb som er i etableringsfasen, med ventet god lønnsoppgang. Men lavere gjeldsgrad, og større panteverdier kreves, desto eldre en blir.
Dette er ikke første gang Norge har lave realrenter. Ser en av vedlagte figur var også Norge i årene 1940-1980 preget av lave realrenter. En periode vi da også hadde meget strenge kredittreguleringer.
I våre pensjonsfond, private, og offentlige, ute og hjemme vil den negative realavkastningen fortære dine sparepenger. Oljefondet, som er evigvarende, vil garantert se all verdi av sine tryggeste plasseringer forsvinne i reelle termer. Eller mere presist:
Verden av oljefondets sikreste renteplasseringer vil gå asymptotisk mot null. Alt håp er ute.
Så vi tvinges alle til å ta mer risiko, også oljefondet. Dets aksjeandel må opp.
Det er imidlertid også penger å hente hvis du er villig til å ta ubehagelig store mengder kredittrisiko. At de sikreste rentene beholdes nær null, betyr ikke at rentene folk betaler for sine lån nødvendigvis er så lave.
Vi står i den verste økonomiske krise i fredstid. Mange bedrifter har sett en dramatisk forverring i sine inntekter, verdier og kredittverdighet. Derfor må de betale dyrt til sine kreditorer.
Selv om Norges Bank har kuttet foliorenten fra halvannen prosent til null, vil mange bedrifter oppleve at det er blitt vesentlig dyrere og vanskeligere å få tak i lån i koronatider, enn det var før pandemien traff oss. Presset på bankenes inntekter som følge av kombinasjonen lav økonomisk vekst og minimerte renter leder til at bankene MÅ være mer forsiktige enn før, med å innvilge risikofylte bedriftslån.
Denne erkjennelse leder til et vanskelig valg for sentralbankene. Enten må de kjøre renten så langt ned i negativt lende at økningen i bedriftenes kredittmarginer utlignes, eller så må de gripe mer direkte inn og i praksis bli investeringsbanker.
Den amerikanske sentralbank har enn så lenge stoppet på null i rente, og heller valgt å gå til det dramatiske skritt å kjøpe kredittobligasjoner. Ikke bare fond og indekser, men også enkeltpapirer av tvilsom kvalitet. 2020 vil for alltid bli husket som året da den amerikanske sentralbanken ble en investeringsbank.
Men dette monner dessverre ikke. Arbeidsledigheten holdes høy fordi ubrukte sparemidler hoper seg opp. Husholdningers låneetterspørsel dempes av gjeldsfrykt og strenge kredittreguleringer. Bedriftenes låne- og investeringsvilje er begrenset.
Enten må renten settes kraftig ned i negativt lende slik at folk ikke sparer så mye i kontanter, eller så må overskytende sparemidler suges opp til en eller annen aktivitet.
Et drømmescenario for investeringsivrige politikere!