Inflasjonsmålet i lys av peisild

Sittende foran peisen, en regnværstung 1. mai morgen, slår det meg at hjemmekontor er egentlig ganske kjekt. Du får skrive uforstyrret, og slipper maset med å kaste deg ut døra, hoppe på bussen og ankomme jobben, hvor det første du gjør er å stille deg i kø ved kaffemaskinen.

Lav økonomisk vekst blir det hvis vi alle bruker mer hjemmekontor i tiden fremover, men livet blir nødvendigvis ikke verre.

En bekymring mindre har vi fått av koronas-krisen. Det er de færreste som frykter økt inflasjon, og dermed hopp i boliglånsrenten. Tvert imot, vi tar imot den inflasjon vi måtte få med åpne armer.

Vi startet dette tusenår, med et inflasjonsmål på 2,5 pst. Senere redusert til 2 pst. I den første tid var vi alle svært så opptatt av de månedlige inflasjonstall. Skulle april-tallene bli så høye, skrekk og gru, at rentene måtte settes opp før sommeren?

Men økonomien modnet, med langt mer offentlig sektor, tjenesteyting og mindre syklisk industri. En industri som i dag har nær samme nivå på produksjon i dag som den hadde i 2008.

Noen særnorsk inflasjonsbølge ble med årene stadig mindre sannsynlig med økte importandeler i konsum av både varer og tjenester. Håndverkerne våre fikk sterk priskonkurranse fra øst-europeere, etter at EØS-området ble utvidet østover. Og inflasjon for varer i et av våre importland ville ikke plage oss heller, da bedriftene ble flinke til å hoppe fra det ene lavkostlandet til det neste. Kina i dag, Vietnam i morgen, og Myanmar/Laos/Kampuchea om noen år.

Men ikke bare økonomien ble mer moden, økonomene ble likeså litt mer reflekterte.

Praktisering av målet var til å begynne med ganske så snevert, med et laserfokus på inflasjonen i den nære fremtid. Etter hvert ble man mer opptatt av det utvidede inflasjonsmål. I tillegg til priser, ble Norges Bank flinke til å tillegge kronekurs, arbeidsmarked, boligpriser og kredittmarkeder betydelig vekt, når man fastsatte renten. Økonomene ble rett og slett mer langsiktig i sin tenking.  

Men uten at man tok innover seg at vestlige land over tid fikk gradvis lavere inflasjon. En sekulær trend.  Faren for at inflasjonen skulle havne på oppsiden ble stadig mindre.

Vi har i senere år alltid fått servert vifter ved Norges Banks rentemøter som skal fortelle oss at fremtiden for renten er usikker. En ny venter ved rentemøtet i juni.

Det kan Norges Bank fint slutte med. Slutte med vifte-show. I det hele tatt kan en spørre seg om det er noen vits i å mase om inflasjonsmål, all den tid rentene blir liggende nær null, nær sagt uansett hav inflasjonen måtte bli. Renten svinebindes av hensyn til den høye arbeidsledigheten. En ledighet som gradvis vil falle tilbake til normale nivåer, men neppe komme tilbake til de lave nivåene vi så ved inngangen til året. Ikke i overskuelig fremtid.

Også internasjonalt er det liten grunn til å lage avanserte renteanalyser i tråd med inflasjonsmål.

Hensynet til kronekursen veier også tungt på renta. Krona må være svak nok:

  • til å hjelpe eksisterende norske bedrifter hangle gjennom årets lavkonjunktur
  • til å hjelpe refinansiering skakkjørte bedrifter
  • til å skape grobunn for nyinvesteringer og nye bedrifter

Det siste punktet glemmes ofte. Penge- og kredittpolitikken må skape et miljø i finansmarkedene hvor nysatsinger kan få næring.

Jeg startet med å påpeke at med manglende inflasjon så er vi en bekymring fattigere. To hvis du var redd for renteøkninger. Ulempen er at det heller ikke ser ut til å bli nevneverdige lønnstillegg i årene fremover. Til det vil bedriftenes lønnsomhet være for svak, arbeidsledigheten for høy.

Og så lenge lønnsveksten er beskjeden er det ingen grunn til å heve renten, eller stramme til på kredittreguleringene.

Uten lønnstillegg blir jo folk sittende foran peisen på regnværstunge morgener, uten å kaste seg på bussen for å handle, stresse og bygge.  Uten å skape BNP-vekst som før, men de vil likevel ha det ganske så kjekt.