Ikke la tap være det eneste du eier

‘Evig eies kun det tapte’, er kanskje den fineste setning Henrik Ibsen skrev. Hans skuespill Brand gjorde stort inntrykk på meg da jeg så den for første gang, med Bjørn Sundqvist i hovedrollen, en eller annen gang i det forrige årtusen.

Men for å vri på det, du trenger heller ikke sitte som en taper, i det store spillet som nå utfolder seg i verdens sparemarkeder, bare fordi renteinntektene er tapt. Og det for evig.

I siste blogg gjorde jeg Professor Blanchards ord til mine – statlig gjeld har ingen kostnad! For å være litt slem unnlot jeg å nevne at det var en hake:

Renten må være lavere enn den økonomiske veksten.

Dette er intet uskyldig forbehold. Stort sett vil det lønne seg for de fleste land å låne tungt til null i nominelle renter. Midler som kan brukes til fornuftige fysiske investeringer.

Et land som Italia har imidlertid ikke hatt økonomisk vekst siden sekelskiftet, men likefullt sett en dramatisk gjeldsoppbygging i den statlige sektor. Her har de lånte midlene blitt skuslet bort.

Selv negative renter er ikke spesielt stimulerende i en stagnant økonomi hvor boligpriser reduseres med et par prosent i året. De lave rentene er bare en tilpasning til denne virkeligheten. Fortsatt kan man argumentere for at rentene i Italia burde kuttes til minus to-tre prosent for at de skal kunne virke stimulerende på italienerne.

De lave rentene er ikke bare et gode for dine private investeringer heller.

Med en boliglånsrente på et par prosent (eller lavere), og et skattefradrag for gjeldsutgifter, med muligheter for å unnslippe formuesskatt, synes det ganske opplagt at det bare er om å gjøre å låne så mye som mulig, så tjener du penger på dine investeringer.

Haken er imidlertid at vi tidvis har sett verdier på aktiva kollapse. I Norge har vi god erfaring med at så skjer i sykliske næringer, shipping, olje og nå flyselskaper. De ser ut til enten til å være i himmelen, eller på vei til den motsatte plass.

Men dette er vi vant med. Småinvestorene som gambler på Norwegian-aksjen nå om dagen har trolig vært med på konkurser før. Sparebankpapirer blir bare for kjedelig for de som elsker risiko. Gir ingen adrenalin-kick.

Men man kan også bli for sikker på det trygge. Folk flest har satset tungt på eiendom. Vi har ikke ferske erfaringer med at de brede nasjonale indeksene for boligpriser gjør annet enn å stige. Intet italiensk erfaringsmateriale, som skrekk og advarsel for våre eiendomsspekulanter.

Men det er jo nettopp det som gjør denne sektoren så farlig å investere i. Alle som investerer i tank er fullt klar over at dette kan bli en berg og dalbane for sparepengene. Men ingen kan tro at boligprisene gradvis sklir nedover på italiensk maner. Det har jo aldri skjedd før.

‘BUY ON boligDIPS!’ er den norske boliginvestors mantra.

Så utfordringen er å investere i noe hvor folk holder hodet kaldt, og ikke blir revet med.

Stort sett vil de de fleste bedriftsledere tenke rasjonalt rundt sine investeringer, selv om mange av de beste sjefer er litt for ivrige til bygge og investere. Uansett, denne menneskelige faktor kan du utligne ved å være bredt diversifisert. Dette gjøres enkelt ved å investere i fond fremfor i enkeltaksjer.

Brands store feil var ikke at han var forelsket i sin bygd, bare at han satte alt han eide, og elsket, på spill ved kun å være der med sin familie. Han var en gambler!

Behold Brands ideale fordring. La din fordring lyse!

Men nettopp de største idealister bør spare mye i bredt diversifiserte former. Slik at de ikke gjør skade på seg, og sin familie, når de forfølger sitt kall.