Korona-pandemien vil ha mange effekter på samfunnsutviklingen fremover. Så her kommer en serie blogger om hvordan vi bør tenke på samfunnsøkonomi etter pandemien.
Idag blir det litt om pandemien, eller rettere sagt (gitt at jeg ikke har greie på epidemier, og kan ingenting om korona) hvordan en økonom bør forholde seg til den.
Det er mye som er usikkert med dette virus, men noe vet med stor sikkerhet.
Både pensjonert overlege Stig Førland og Verdens helseorganisasjon (WHO) har påpekt at hvis viruset har sin rot i dyrelivet, vil vi alltid ha det med oss. Det vil alltid være fare for nye utbrudd, kanskje i nye og dødeligere former, fordi selv om alle mennesker skulle bli friske, vil det fortsatt være et reservoar av smitte i naturen.
Nei, verden blir nok aldri den samme igjen som den var før korona-virusets utbrudd. Et virus som fortsatt har mange ukjente egenskaper.
Så hvordan skal en forholde seg til et virus som vi fortsatt ikke kjenner alle egenskaper til?
Noen land, som Sverige, har med åpne øyne tatt en risiko med folkehelsen ved å slippe viruset fritt. Andre, de fleste andre, har forsøkt å få den under kontroll, ved å teste og spore alle som er smittet, og stenge ned store deler av samfunnsøkonomien.
Men nettopp det at land velger svært så forskjellige strategier, har den viktige implikasjon at den frie flyt av varer, tjenester og mennesker må begrenses i tiden fremover. Det er jo ingen vits i at Norge stenger ned, hvis smittefarlige svensker får reise rundt omkring i kongeriket.
De land som har sluppet viruset fritt ut i befolkning, uten for mye kostbar testing og sporing har i virkeligheten tatt et gigantisk veddemål, de umulig kan vite utfallet av. Hypoteser om flokk immunitet og at viruset aldri vil mutere til noe annet, og mer dødelig, er bare hypoteser.
Går det helt galt med dette virus, er svensker, brasilianere og andre folkeferd som bare slipper viruset fritt, ille ute.
Verdenssamfunnet kommer til å dele seg inn i litt ulike grupper. Like barn vil leke best. Samfunn som satser på samme strategi vil tillate mer samhandel og migrasjoner mellom hverandre.
For eksempel er det nesten ikke smitte i det kommunistiske Vietnam. Arbeidere her i fra vil være attraktiv arbeidskraft i alle land, men vietnameserne vil nok bare tillate at utreise til land som har bevist at de har smitten godt under kontroll.
Tidsaspektet er også viktig. Vi vet at det vil ta lang tid før bruken av vaksiner mot, og enkle behandlinger av, korona-viruset blir utbredt globalt. Noen har store forhåpninger til både vaksiner mot korona. Vel, jeg skal ikke stå først i køen for å prøve en vaksine som har blitt sendt ut i befolkningen med langt mindre enn normal testing og utprøving. Det er tross alt en grunn til at andre vaksiner må gjennomgå strenge utprøvinger på kontrollerte grupper, før de tas i bruk av allmenheten.
Så vi vet fire ting om denne pandemien som har så mange ukjente egenskaper:
- Det er fortsatt mye uvisst når det gjelder denne pandemien, noe som får de fleste av oss til å bli mere forsiktige med konsum og investeringer.
- Land velger ulike strategier når det gjelder kontroll av smitte.
- Samhandling og reising mellom land som har svært ulik grad av smitte, blir vanskeligere enn før pandemien brøt ut.
- Det vil ta tid før de fleste av oss har adgang til trygge vaksiner og enkle behandlingsmetoder. Det er heller ikke slik at alle har råd til å kjøpe disse medikamentene selv etter at de kommet ut i markedet. Atter andre, folk med god råd, kan velge å droppe vaksine av frykt for at den ikke er trygg nok.
Hvordan rammer dette økonomien på lang sikt?
De fleste som i år er permittert/sagt opp vil finne en ny jobb, men en ikke ubetydelig gruppe vil skli over på trygdeordninger. Vi vet at det er mange med lav utdanning som nå er ledige. All erfaring viser at en del av disse ikke finner veien tilbake til en ny jobb.
Et annet poeng er at helseutgifter (enten de er av forebyggende art, investeringer i feltsykehus og respiratorer, eller bare er løpende utgifter til testing og sporing) vil bli høyere enn vi tidligere trodde.
Fremover får vi da både mindre produksjonskapasitet i økonomien, og økte helseutgifter, enn vi hadde trodd ved inngangen til dette ti-år. Alt annet like vil offentlige budsjetter belastes mer enn før, noe som skaper et behov for økte skatter og avgifter.
Inflasjonspresset vil da også reduseres, med lavere råvarepriser og mindre lønnstillegg, i hvert fall inntil vi når full sysselsetting igjen. En prosess som trolig tar noen år.
Så selv om vi ikke vet så mye om denne pandemi, er det mulig å si noe konstruktivt om dets økonomiske virkninger. Og for verdensøkonomien kan resultatene bli dramatiske, noe jeg kommer tilbake til i neste blogg.