Det var i mine unge år, lenge, lenge siden, i et land langt, langt borte at jeg sto i en heis med en ung vakker koreansk jente. Noe jeg må få lov å komme tilbake til.
Gårsdagens blogg dreide seg om behovet for å opprettholde normal kredittvekst i privat sektor.
Men det jeg ikke rakk å nevne var at den offentlige pengebruken kan brukes til å sikre at svingninger i privat kredittvekst ikke destabiliserer økonomien.
Sett at husholdningene normalt bør øke sine lån med om lag 3 pst, eller 100 mrd kroner, i året. I de år hvor privat sektor er i storform har denne veksten ligget nær det dobbelte. Da er det naturlig at den offentlige sektor holder igjen, og tillater seg kun meget beskjedne lånebehov. Uttrykt i norsk kontekst som redusert bruk av oljepenger.
Går vi nå derimot inn i en periode hvor kredittveksten skal bli minus 3 pst, en sving på 200 mrd kroner under det normale, vil det offentlige måtte trå til og ta i bruk masse oljepenger, hvis svikt i de samlede etterspørsel etter norske varer og tjenester skal kunne unngås.
Altså jo mindre kredittvekst, desto større byrder må finanspolitikken bære.
Utfordringen er at vi allerede er på 4 pst, etter regjeringens siste krisepakker. Godt over prinsippet om at bruken av oljepenger i normale år kun skal ligge på 3 pst av oljefondets saldo.
Så vi bruker vel mye oljepenger i henhold til handlingsregelen i forkant av en ventet nedgang i kredittveksten til negative nivåer.
Myndighetene må da bestemme seg for en av to strategier:
a. Vi tillegger handlingsregelen for bruk av oljepenger stor vekt, og lar arbeidsmarkedet forbli svakt.
b. Vi setter handlingsregelen av oljepenger til side, og gjør som andre rike land: tilpasser de offentlige budsjettunderskudd til nedgangstidene i privat sektor.
Velger du a) blir det flere konkurser, høyere arbeidsledighet med alle de setningsskader dette vil få for husholdninger og bedrifter.
Velges b) svekkes saldoen på oljefondet med noen hundre milliarder av kroner de nærmeste år
Selv vil jeg anbefale b) fordi jeg tror folk flest her i landet vil foretrekke at vi ødsler litt nå, fremfor å påføre nordmenn store vansker og tøffe omstillinger.
Men svaret er ikke gitt, og ser vi på land som har vært ille ute før, har de valgt litt forskjellig vei.
Hvilket bringer meg tilbake til min tur til Seoul i 1998, da som nyansatt i Oljefondet.
Det var en underlig dag. Hoppende ut av drosje ankom jeg Samsungs hovedkvarter for å høre litt om Koreas fremtid. Oljefondet eide jo aksjer i mange koreanske selskaper, i hovedsak i de såkalte Chaeboler som dominerte koreansk næringsliv totalt. Familieeide, nærmest føydale selskaper Hyundai, Daewoo, LG mf.l.
Men den største var Samsung. Frem til 1998 drev de med alt mulig rart, inklusive produksjon av sportsbiler. Hovedeieren av Samsung var en levemann av rang og beryktet skjørtejeger, derfor de vakre jentene som sto til pynt i selskapets heiser.
Men i 1998 var festen slutt. Den koreanske sentralbanksjefen ringte den amerikanske finansminister en kveld og innrømmet om at de ikke hadde vært helt sannferdig om tingenes tilstand i koreansk finans. Sentralbanken hadde knapt nok en sammenkrøllet dollarseddell igjen i hvelvet.
Korea fikk det største finansielle sjokk i etterkrigstiden. Finansene ble strammet til, bedrifter fikk nye ledelser, heisdamene ble borte, og sportsbilfabrikken til Samsung solgt til Renault.
Enden på visa var en dramatisk og traumefull omstrukturering av koreansk næringsliv med enorme forsakelser fra befolkningen.
Japan derimot hadde nok penger da de møtte sitt sjokk. I 1991-1992 da japansk økonomi havnet i krise, var Japan et av verdens rikeste land, med overskudd på statsbudsjettet, sterke banker og enorme valutareserver, ja nærmest som et oljefond å regne!
Etter at krisen slo inn over økonomien ble renten kuttet kraftig, bankene etterga gjeld og staten spydde ut yen til alle og enhver. Verden hadde knapt nok noensinne sett makan til motkonjunkturtiltak.
Japanske arbeidere fikk i 1991-92 en langt hyggeligere skjebne enn sine koreanske frender fikk i 1998-1999.
Men i det lange løp har det kanskje vist seg at koreanerne gjorde noe smart.
Samsung kvitet seg med mange aktiviteter, og samlet seg om å bli best på telekom-utsyr inklusive mobilfelefoni. I dag er selskapet en av verdens ledende bedrifter. Sony, som var en av verdens største elektronikkselssap på 1980- og 90-tallet, lever fortsatt med sitt film studio i Hollywood i behold. Men lever i skyggen av Samsungs vanvittige suksess.
Produktivitetsveksten i Korea har i alle år etter krisen i 1998 vært høy. Selv i årene etter finanskrisen i 2008 har denne nye tøffe konkurransementaliteten til koreanerne vist seg verdifull.
BNP-veksten i Korea har vært langt høyere i årene 2009-2019 enn den har vært i Norge.
Vi har ikke kunnet matche koreansk BNP-vekst til tross for at vi har pøst på med oljepenger i disse år.
På tross av, eller på grunn av vår oljepengebruk?
Det å gjøre det litt for enkelt for oss selv er den behagelige vei. Selv foretrekker jeg naturligvis strategi b) la oss bare ødsle med oljepenger slik at færrest mulig nordmenn trenger å miste nattesøvnen i år.
Men tøffere karer enn meg vil si at Norge trenger en hestekur. Kanskje får vi da et næringsliv som er mer robust? Det etter at bedriftene har måttet kjempe dag og natt for å overleve.
I dag syntes det åpenbart at finansministeren bare må tåle å stå på Jernbanetorget med åpen lommebok og dele ut penger til alle de som trenger dem.
Men på et eller annet tidspunkt må den politiske debatt dreies over til å diskutere hva slags omstillinger Norge kommer til å trenge i årene fremover. At oljeindustrien vil omstilles raskere enn tidligere antatt er et åpenbart poeng. Men hvor skal vi vokse? Og i hvilken grad skal det offentlige være pådriver for omstilling?
En omstilling som ikke bare påvirkes av hvilke initiativ og såkornsordninger den offentlige sektor iverksetter, men også av hvor mye smerte vi tillater at næringslivet utsettes for.