Sentralbanksjef Knut Getz Wold var i sin tid ingen hvem som helst. Tidsskriftet Economist skrev om han:
Frisch’s most brilliant pupil was Mr. Getz Wold, now director-general of the Bank of Norway, and arguably the most intellectually able banker of the world. (Ragnar Frisch var som kjent norsk Nobelprisvinner i økonomi).
Men en annen Nobelprisvinner Milton Friedman, kanskje den økonom som har bidratt mest til å utforme praktisk økonomisk politikk i etterkrigstiden, lot seg ikke imponere, i et møte med Getz Wold.
‘I don’t know much about Norway. But if you are a central bank governor, I am sure you are like your colleagues in virtually all countries: you are always on the look out for excuses why you are not doing the one job you are paid for doing: keeping the rate of increase of money supply at a low level.’
Kredittveksten er vanskelig å kontrollere. I dag ligger både pengemengde og kredittveksten ( som jeg vil bruke synonymt) på 4 pst, men fremover kan den fort bli negativ.
Tidvis har vi hatt for sterk kredittvekst med feilallokeringer av folks sparepenger, og senere finansielle tap, som resultat. I dagens situasjon er utfordringen det motsatte. Kanskje nettopp fordi vi kommer ut av en periode hvor det ble sløst med nyinvesteringer, skal vi nå inn i en langstrakt periode hvor investeringene i mørtel og stein blir for liten i forhold i forhold til tilgangen på friske sparemidler. Sparepengene blir ikke tatt i bruk. Kredittveksten kan tidvis til og med bli kraftig negativ – spareraten bare så altfor høy.
Statistisk Sentralbyrå har akkurat sluppet nye prognoser, hvor husholdningenes sparerate vil øke til 16 pst i 2020, en nær dobling fra fjorårets allerede sterke tall. En økning som er ren finansinvestering. Vi får nå et overskudd av finansiell sparing fra husholdningene å bales med.
Og dynamikken i bankenes prising vil bare forsterke problemet. Negativ kredittvekst, har samme effekt på bankene som en nedgang i omsetning hos en dagligvarehandel har: redusert lønnsomhet og økt kredittrisiko, med dyrere utlån som resultat. De dyrere lån vil da gi en ny omdreining i spareskruen hos folk flest.
Myndighetene har i et slikt scenario, hvor kredittveksten er definert til å være uønsket lav eller til og med negativ, to valg.
La de dårlige tider henrulle, uten å gripe inn, noe som trolig setter i gang en fornedadgående spiral i den økonomiske aktiviteten. Nye økninger i sparelyst, drevet av stigende ledighet og fallende eiendomspriser, gir i neste runde ytterligere nedgang i handel og produksjon. Med vettskremte banker og ny nedgang i sysselsettingen som resultat.
Den andre strategi er å suge opp de overskytende sparemidlene, enten ved ekspansiv finanspolitikk, eller ved å føre en mer ekspansiv penge- og kredittpolitikk.
Her kommer forslag til en ny kredittpolitikk for å bekjempe uønsket lav kredittvekst, forutsatt at renten er nær null og finanspolitikken ikke viser seg å bli ekspansiv nok til å suge opp de nye sparemidler, slik at full sysselsetting atter en gang kan oppnås.
Milton Friedman la til grunn at kredittveksten bør være noe i nærheten av nominell BNP-vekst. Gjeldsgraden holder seg da sånn noenlunde konstant gjennom årtiene. Moderat økonomisk vekst, moderat inflasjon og moderat gjeldsvekst er oppskriften på langsiktig økonomisk suksess.
Det er mange veier til å nå målet, men nå som rentene er nær null, er det reguleringene av kredittmarkedet som har det største potensiale for å øke kredittveksten, slik at etterspørselen etter varer og tjenester kan øke..
Selv har jeg tidligere forslått en mer aktiv bruk av Statens Lånekasse (noe regjeringen da også har gjennomført), men det er i hovedsak to grep Finansdepartementet kan ty til for å få opp kredittveksten, hvis det skulle være ønskelig.
Boliglånsforskriften er i hovedsak der for å overstyre deg og dine ønsker. Et tvilsomt mål i et moderne samfunn, gitt at myndighetene ikke vet hvor din sko trykker. En forskrift som begrunnes med paternalisme: du vet ikke ditt eget beste. Det er det Finansdepartementet som gjør.
Ikke helt det samme som forbudet mot kjøp av sex og dop på gata, men heller noe mildere, som forsøkene myndighetene har på å regulere bruken av tobakk og alkohol. For mye lån er skadelig for din økonomiske helse.
Men kanskje er det i 2020 greit at folk låner så mye de vil? Det kan jo ikke være maktpåliggende å hindre et nyetablert legeektepar å forgjelde seg til skorsteinen, hvis det er det de på død og liv ønsker. I hvert fall ikke i et Norge med 300 000 arbeidsledige.
Andre formål med boliglånsforskriften er å regulere samlet kredittvekst. Norske husholdninger er blant verdens mest forgjeldete, med 3650 milliarder NOK i samlet gjeld, opp 170 milliarder NOK det siste år. Men kanskje er det ikke så farlig, hvis renten forblir minimerte i overskuelig fremtid?
Et siste hensyn er å unngå overopphetning av boligmarkedet. Men nok en gang ser ikke dette ut til å bli noe stort problem fremover. Ikke i det som ser ut til å bli ‘de harde 20 åra’.
Da gjenstår det egentlig bare et forfeilet ønske om overstyring og paternalisme som argumenter for en streng boliglånsforskrift. I 2020 bør den lempes på eller fjernes. Slipp låntagerne fri!
Og jo sterkere kredittveksten er, desto mindre press blir det for å bevilge mer penger fra Stortinget til å holde økonomien oppe.
Det andre grep?
Suspendering av den motsykliske kapitalbuffer. Burde vært gjort for lenge siden!
Allmenne tiltak er å foretrekke fremfor spesialordninger. Det ser nå ut til enhver interesseorganisasjon med respekt for seg selv har bedt Finansdepartementet om koronaspenger.
Bedre er det å satse på allmenne tiltak for å inflatere økonomien, som brede lettelser i penge- og kredittpolitikken.
Som Milton Friedman pleide å avslutte sine innlegg:
Control of the money supply is not only necessary – it is also sufficient – it is also sufficient!