Jeg var på scenen i fjor høst med en kjent underholdningsartist. Vedkommende levde av å opptre på konferanser, forestillinger, TV og Radio. Tjente flere millioner kroner i året, for å opptre to-tre ganger i uka. Bodde alene i en luksusleilighet i sjøkanten ved en av hovedstadens havneutbygginger. Aaah, for et misunnelsesverdig liv!
Men så kom korona. Lurer på hva vedkommende gjør nå? Hvordan er det å sitte aleine i en tungt belånt penthouseleilighet i en bydel hvor det kryr av livstruende basselusker?
Den såkalte GIG (eller tilfeldig arbeids) economy har i årene etter finanskrisen vokst seg stor. Barristaer, bud, kelnere, artister og sesongarbeidere av alle slag har alltid hatt en løs tilknytning til arbeidslivet.
Nå får de følge av nye, ofte høyt utdannede yrkesgrupper. Gig-arbeidere er uavhengige entreprenører, online plattformarbeidere, kontraktsfirmaarbeidere, arbeidstakere og vikarer. Gig-arbeidere inngår løse avtaler med on-demand-selskaper, for å tilby tjenester til selskapets kunder.
Og i vår tid er det å lage konferanser, Arendals-uka liknende festivaler, mm blitt storindustri. GiG-sektoren har vokst seg til å bli en betydelig del av arbeidsmarkedet og samfunnsøkonomien. MWC, den store konferansen som årlig avholdes i Barcelona har normalt 5 mrd kroner i omsetning og 14 000 deltidsansatte, men i år er den kansellert.
Hva skal disse konferanseskaperne ta seg til nå i vår?
Industrisysselsettingen har passert toppen i de fleste moderne land, mens tjenesteyting er i fremmarsj. Konkurranseutsattsektor er blitt erstattet av konferanseutsatt sektor. Og kampen for tilværelsen i denne nye sektor er minst like tøff som den gamle. En lav organisasjonsgrad gjør at arbeiderne her er utrolig utsatt for perioder hvor økonomiens stenger ned, slik den gjør i disse dager. Med langt dårligere, og mer risikofylte, arbeidskontrakter enn i tradisjonelle industrier.
Også i makro betyr denne tilfeldige, kontraktløse, ofte godt betalte, arbeidsform mye. På spiret av konjunkturtoppen hvor bedrifter sløser med midler, og hvor restaurantene er fulle, tjener de langt bedre enn de fleste oss fast ansatte. Arbeidstakerne nyter høy fortjeneste og GiG-livets største frynsegode: Fleksibilitet. Du jobber så mye du vil, men som sagt kun i gode tider!
Når markedet for deres tjenester forsvinner, har de som jobber der imidlertid ingen arbeidsgiver som stiller opp, eller noen rett til sluttpakke eller tre- måneders lønn. Følgelig tvinges slike arbeidere til å strupe sitt konsum og be banken om nåde. I næringslivets uår, merkes GiG-livets største problem: Ustabilitet. Du får ikke jobbe så mye du vil, kanskje ikke i det hele tatt.
Med andre ord bidrar GiG-gjengen til å forsterke konjunktursvingningene.
Derfor er det all grunn til å tro at dagens sterke økning i arbeidsledighet, vil ramme forbruk og låneetterspørsel langt sterkere enn tidligere, mer tradisjonelle, konjunkturnedganger hvor sviktende etterspørsel globalt ga permitteringsbølger i tungindustrien vår.
Dessverre utsettes norsk økonomi nå for begge typer sjokk. Korona-krisen og kampen mot viruset, stenger ned GIG aktiviteter, men den globale resesjon under oppseiling rammer også tradisjonelle næringer og oljeindustrien hardt.
Utsiktene for økonomien er bekmørke, med mindre det iverksettes langt større og sterkere stimuli enn noen på Stortinget så langt har lansert. Ja, ja vi kommer oss igjennom også denne krise. Før eller siden vil verden finne en slags normalitet. Det vi har lært er at arbeidsgruppen trenger bedre forsikringer, og trygdeordninger enn de hadde før Korona kom til kongeriket. Vi kan jo aldri vite når neste pandemi skulle ramme oss.
Arbeidslivet blir aldri som før, men jeg kan trøste min venn fra underholdningsindustrien at menneskets behov for å kulturtilbud neppe vil gjøre annet enn å øke i årene fremover. Og jo verre det går i arbeidsmarkedet, desto større behov vil vi alle ha for virkelighetsflukt.
Inntil vi møtes igjen får vi bare nyte den store GiG på nattehimmelen.