2. Økonomien må alltid styres mot likevekt

Hva er makro? Makro er ikke å kunne ramse opp den senere tids utvikling av ulike nøkkeltall som industriomsetning og detaljhandelen. Ei heller å være bekymret for statsbudsjettets saldo, ‘hva vi har råd til’.

Nei, den grunnleggende utfordring er å forstå at ønsket sparing sjeldent er det samme som ønsket bruk av disse sparemidler, OG AT POLITIKERNE MÅ SIKRE AT SÅ SKJER.

Makroøkonomi kom til som et eget fag under den store globale depresjonen på 1930-tallet. Inntil da var økonomer fornøyd med bare å ekstrapolere de to teorier vi bruker for å analysere de enkelte vare- og tjenestemarkeder.

Partielt dannes det en pris i alle delmarkeder hvor tilbud er lik etterspørsel.

En tilhørende teori, som vi alle godtar den dag i dag, er at når ting er i ulage klarer markedene å rette ting opp uten store inngrep fra det offentlige. Unntak finnes, men hovedregelen var og er at når prisene kommer for høyt vil markedskreftene jenke dem ned igjen. Er de for lave, vil prisene bys opp, og det helt til likevektspriser oppnås igjen.

Før depresjonen avslørte at markedsøkonomi bare er partiell- eller deløkonomi, antok de fleste at siden hvert enkelt marked som oftest hadde, eller var på god vei til å få, priser og volumer slik at produksjonen ble godt avstemt med etterspørselen etter de ulike varer og tjenester, ja, da måtte også summen av dem bli noenlunde fornuftig. Og det som ble produsert var alltid det man trengte, hverken mer eller mindre.

Men depresjonens gjenstridige dårlige tider på 1930-tallet hvor bebudede oppgangstider uteble, ga behov for nye teorier som tok høyde for at når hele arbeidsmarkedet var i ulage, så hjalp det ikke å redusere lønningene (prisen på arbeid) fordi man samtidig kuttet inntektene, med mindre kjøp av goder, og lavere bruk av arbeidskraft som sluttresultat.

Et problem beskrevet av «sparingens paradoks»:

Sett at et samfunn produserer goder med en verdi lik 100 – et beløp som også blir samfunnets samlede inntekter.

Plutselig skjer det et eller annet, en krig, eller utbrudd av koronas virus. Alle ønsker plutselig å holde 10 prosent av inntektene sine i madrassen. Alle ønsker å spare mer! Men da blir det bare 90 prosent i omløp til å kjøpe varer og tjenester. Bare 90 til å kjøpe goder fra produsenter som har bygg, maskiner og mannskap til å produsere 100.

Denne plutselige lysten til å holde kontanter, og dermed trekke inn kjøpekraft fra samfunnet, setter da i gang en guffen kjedereaksjon. Arbeidsfolk sies opp, maskiner selges og eiendomsverdier faller. Hvilket igjen reduserer folks inntekter, og får dem til å ønske å putte enda mer av sine inntekter i sikre kontanter.

I sum kan en slik plutselig forkjærlighet for å holde kontanter hjemme utløse prosesser som gjør samfunnet fattigere.

Den nye medisin var å stimulere økonomien tilstrekkelig til at man kunne realisere bedre likevekter, med høyere produksjon og sysselsetting, enn det lavkonjunkturen tilbød. Den moderne resept for motkonjunkturpolitikk var kreert.

Begge situasjoner, med to vidt forskjellige sparerater, skapte sine egne skjebner for økonomien. Den ene, hvor inntektene ble tatt i bruk, ga full sysselsetting, den andre – med penger under madrassen – nedgangstider.

Alle likevekter i makro er betingede. Betinget av publikums fremtidsoptimisme og av hvor mye de sparer. Oppsummert, er det å oppnå full sysselsetting, det å få ønsket sparing til å bli lik ønskede investeringer, bare et teknisk spørsmål. Du får den arbeidsledigheten du ønsker deg.

I dag er 12 pst av den norske arbeidsstyrken ledige, fordi Norge sparer for mye. Det er den enkleste sak å slutte med det. Det er bare å svekke statsfinansene nok, så får du full sysselsetting. En sport som selvfølgelig er avhengig av at du har sterke nok statsfinanser. Og det har Norge.

Så Finansministeren kan egentlig bare kom inn på jobben på formiddagen og bestille sin ønskede arbeidsledighet. La økonomene i fred og ro koke sammen en menu av tiltak som gir den ønskede ledighet. Resten av dagen kan han bruke på golfbanen, i skiløypa eller i en solkrok som ligner på den jeg har rigget til på altanen.

Det å skaffe til veie full sysselsetting er den moderne makroøkonoms minste kunst.