Konjunkturanalyse fra opprørt hav

Economists set themselves too easy, too useless a task if in tempestuous seasons they can only tell us that when the storm is long past the ocean is flat again. J. M. Keynes

Makrobildet i år kan deles inn i 3 ganske så ulike faser:

Fase 1: Den nære fortid, ved årsskiftet, hvor de fleste var optimister på det kommende år. Da vi var på tørt land om du vil.

Fase 2: Dagens stormfulle situasjon, hvor publikum, myndigheter og markeder prøver å sette sjøbein på stormfulle konjunkturelle hav, langt, langt fra den verden vi kjenner så godt med normale renter og normal økonomisk vekst. Og langt fra vår endestasjon, en ny normal hverdag.

Fase 3: Vår nye normale hverdag. Vi speider over havet, usikre på hva som er over horisonten, etter at Corona-stormene har lagt seg.

Hvordan var Fase 1? Alle kan være enige om de faktiske tallene for BNP, inflasjon og sysselsetting. Det var gode tider. Uenigheten står heller om hvordan man så på sårbarhetene foran det nye år.

OPEC-samarbeidet strevde hardt med å holde oljeprisene oppe gjennom fjoråret. Den svikt i etterspørselen etter alle energiprodukter som Corona-frykt ga industri, reiseliv og transportnæringer, var bare dråpen som fikk oljebegeret til å renne over. Nå utkjempes det en kamp om hvem som skal overleve mellom de ulike energiprodusenter. USA kan i år miste 2 millioner fat per dag i oljeproduksjon.

En annen sårbarhet, som Sentralbanksjef Christin Lagarde plutselig oppdaget denne uke, er at den italienske stat er helt avhengig av billige lån for å unngå konkurs. På hennes debut som Sentralbanksjef i ESB var hun nærmest som en ung brud i sitt første familieselskap. Uten helt å ha tatt innover seg at hun er bast og bundet til sin sykelige italienske onkel så lenge hun lever. Eller så lenge dette ekteskap av 18 Euroland holder.

Norge har fått satt sine livsløgner på prøve. Vårt folks desperate kamp for å flykte utenlands via fly kunne selv ikke flyskam stoppe, men Corona tok til slutt knekken på selv den ivrigste jetset-Ola, og cruise-elskende Kari.

Den lånefinansierte oppgangen på verdens børser var vår fjerde sårbarhet. Et lite kjent fenomen, ‘de-equitization’, hvor selskaper kjøper tilbake stadig mer av sine egne aksjer med ufattelig billige lån, har vært en viktig drivkraft bak aksjemarkedenes himmelferd. I både USA og Storbritannia ble om lag 2,5 pst (netto) av de børsnoterte aksjene kjøpt tilbake i løpet av fjoråret. I trygghet om at de fleste inntekter for kommende år var relativt sikre lot bare så altfor mange selskaper i sykliske næringer sine aksjeandeler falle til nye rekordlave nivåer. Faretruende lave nivåer.

Nå kollapser både selskapenes inntekter, og verdien av den utestående gjeld, noe som gjør refinansiering til fornuftig vilkår umulig. Ingen hadde regnet med at det kunne komme en slik pasifiserende og dermed deflatorisk storm. En storm som kunne ramme deres kontantstrømmer så hardt som det vi nå ser.

Alle disse sårbarheter slår i dag ut samtidig når verdensøkonomien lammes av frykten for sykdom. En frykt som pasifiserer store deler av befolkningen. Får oss alle til å ønske å isolere oss. Et ønske som rammer bedrifter vidt og bredt.

Som sagt er vi nå i Keynes sitt ‘opprørte konjunkturelle hav’, Fase 2. Oljepriser, italienske kredittmarginer, Norwegian-aksjen og kredittmarkedene svinger med ukontrollerbar kraft.

Tiltakene som skal roe ned markedene og holde hjulene i gang er mest mulig koordinerte ekspansive budsjetter, pengepolitisk stimuli, og globalt samarbeid for å få kontroll på pandemien. Denne uke gjorde Norges Bank og regjeringen hederlige forsøk på å få utviklingen i Norge under kontroll.

Det ser ut til å bli en ubehagelig lang kamp. Det er vanskelig å vite hvordan tørt land ser ut, men før eller siden når vi frem til det forjettede land. Så her er fase 3, eller min prognose for den nye normalitet. Min ‘useless a task’.

Trolig vil vår fremtidige økonomiske normale tilstand være preget av minimerte renter, større regionale forskjeller enn før, med en befolkning som er mer hjemmekjære enn før. Noe av romantikken med det å fly har vi mistet.

Oljeprisen kommer opp igjen til om lag 50 USD, slik da også markedene allerede nå priser inn. Forvitringen av oljenæringen vil imidlertid skyte fart, med vedvarende liten aktivitet for leteboring, forhåpentligvis med nye næringer som vokser frem for å ta dens plass. Børsene kommer opp igjen.

Men det er vanskelig å vite med sikkerhet hva har i vente langt der fremme, etter at vi forlater dagens opprørte hav, til en fase hvor havet er flatt igjen.

Det er også vanskelig å vite når vi kommer frem.