We have fifty econometricians working for us at the Fed. They are all located in the basement of this building, and there is a reason they are there. They don’t know their own limitations, and they have a far greater confidence in their abilities than I have found to be warranted.
– William McChesney Martin, Sentralbanksjef i USA 1951-70
Men økonomene tok etter hvert over. Finstyring av konjunkturene, med et årvåkent øye til den langsiktige finansielle stabilitet, ble med tid og stunder sentralbanksjefens hovedoppgave. Makroøkonomens gullalder var i sving. En nyansatt journalist i Economist spurte med hvilke perspektiv han skulle skrive: Skriv som om du er Gud!, sa redaktøren (uten ironi).
Jeg hadde én innvending mot ansettelsen av Sentralbanksjef Christine Lagarde som sentralbanksjef i den nær allmektige Europeiske Sentralbank i fjor.
Det er ikke det at hun er kvinne, ei heller at hun er fransk, som byr meg imot. Ei heller at hun tabbet seg ut foran pressen. Been there, done that.
Nei, det jeg holder imot henne er at hun ikke er makroøkonom, men advokat. Og at hun naturlig nok preges av sine år som finansminister. Sin første pressekonferanse som sentralbanksjef brukte hun egentlig bare til å syte og klage over at finansministre ikke bekjemper dagens krise kraftfullt nok, og til å avsløre sin manglende forståelse av makro.
Det er to makro-perspektiver hun later til ikke helt å ha tatt innover seg.
Det første: Hva er makro?
For meg er makro i hovedsak om hvordan man klarer å holde økonomisk etterspørsel stabil ved å få ønsket finansiell sparing til å være lik etterspørselen etter disse sparemidlene. Rentene globalt må altså settes slik at de folkeslag som skal stå for bruk av overskuddslandenes sparemidler faktisk har råd til å låne dem opp, og ta dem i bruk – slik at full sysselsetting oppnås. Både over- og underskuddsland er avhengige av at så skjer.
Finansiell ustabilitet opplever vi nå i Europa hvor spesielt Tyskland og Nederland har langvarige enorme eksportoverskudd, og bygger rekordstore fordringer på andre land. Fordringer som de fortviler over at de ikke skal få nok renter på, all den tid Den Europeiske Sentralbanken (ESB) har innført et regime med negative innskuddsrenter. Et regime som ser ut til å bli langvarig. Tidvis har den tyske 30-årige statsobligasjon vært handlet til negativ rente.
Tyskland og Nederland burde egentlig være takknemlige for at de får lov til å låne ut midler til andre land. Hadde de måtte holde spareoverskuddene sine innenlands, ville deres sparekåte innbyggere kanskje måtte ta til takke med minus 10-20 pst i rente for å skape balanse i sine innenlandske finanser. Selv minus et par prosent i ESB-rente, som vi muligens kommer til å oppleve i løpet av det neste ti-år, er en gavepakke til samfunn som krever å velte sine spareoverskudd utenlands.
Den første lærdom ESBs ferske sentralbanksjef derfor må ta innover seg er at sparemarkedene må balansere. I tider hvor folk er redde, må de piskes til å ta midler i bruk ved ekstraordinært lave renter.
Det andre er: THE SPREAD!
På sin pressekonferanse sa hun at det ikke var ESBs jobb å holde kredittspreadene lave. Her har hun misforstått. ESB har ingen viktigere jobb enn det å holde kredittspreadene på fornuftige nivåer. ESB må ta hensyn til de svakeste dyr i flokken når de setter renten. Akkurat som en geværtropp ikke kan gå fortere enn den svakeste soldaten, kan ikke ESB heve rentene mer enn det Italia, Hellas og andre svake økonomier tåler.
Skulle de heve rentene substansielt, må trolig flere land enn Italia og Hellas forlate Euro-samarbeidet. Nå kunne europeerne kaste de svakeste økonomier ut av sin pengeunion, men enn så lenge ønsker Euro-landene å marsjere i samlet flokk, uten at grekere eller italienere kastes ut. Da må rentene holdes lave, like sikkert som at den svakeste soldaten setter marsjtempoet til hele geværlaget.
Så noen må stille denne advokat, ESB-sjef, til veggs og spørre:
-Skjønner du at spareoverskuddet er vår tids stabiliseringsutfordring?
– Er du klar over at din viktigste jobb er å holde kredittspreadene, i og mellom Euro-landene, på fornuftige nivåer?
Men hvem vet – kanskje vi økonomer har utspilt vår rolle? Etter nesten 30 år med pengepolitisk manipulering av konjuktursykler er vi nå nede i null rente. Makroøkonomer i sentralbanksjefstolen har kjørt renta opp og ned, hvor hver rentebunn har resultert i stadig større gjeldsberg.
Men nå er vi i null i USA, Europa, Nord-Øst Asia. Et nivå som nesten er umulig å komme seg nevneverdig vekk fra. Gud er dessverre nær døden.
Lenge leve advokaten.